Forfatterdrøm og jobbintervju

Mens snøen gjør sitt beste for å gjemme alle tegn til varmere årstider, sitter jeg og kaffekoppen min og gjør det beste ut av denne torsdagen. En måned har gått av årets første måned (stating the obvious...) og på disse 31 dagene har min produksjon både i bedriften Hjem og i samfunnet nådd en historisk bunn. Året startet med omgangssyke på 2003, hvorpå den gikk sin seiersgang gjennom husstanden. På den siste januardagen er alle i husstanden omsider tilbake i hvert sitt virke, og selv mor kan skryte på seg å ha gjort "noe". Spisebordet er dekket av ti års forsømt fotoalbumvirksomhet. Jeg har kommet til en slags erkjennelse av at jeg er allergisk mot rot og uorganisert materie av alle slag. Derfor ser jeg fram til å ha samlet alt av familiens fotodokumentasjon fra 2002 til d.d. i albumer og kan knapt vente til jeg kan stå foran bokhylla og beskue resultatet. Ti år, tre barn, et titalls reiser, dåper og bryllup. Det blir mye dårlig samvittihet. Og mange album. 

Forfatterdrømmen lever. Jeg forstår så utrolig godt hvorfor det er et poeng å ha en landsens forfatterbule i Provence når man skal skrive. Det er skralt med kontinuitet å hente i å sitte ved kjøkkenbordet fra åtte til halv to. Denne siste måneden har jeg, med unntak av en gullmandag, uansett vært i en total blekkstille når det kommer til inspirasjon, noe både bloggen og bokmanuset mitt bærer preg av. 

Godt er det da å kunne finne fram svartbuksa og hvitblusen og kjøre avgårde på jobbintervju til en jobb som ikke bare virker som en måte å tjene penger på mandag-fredag, men mer som en tilværelse jeg kunne tenkt meg. Litt for mye kaffe på morgenkvisten må ta sin del av skylden for at jeg satt fremst på stolkanten i halvannen time- en halv time mer enn det som var satt av- og ikke greide å holde kjeft. Det er ulidelig plagsomt å være på et jobbintervju og kjenne at DETTE VIL JEG!!! og ikke bare kunne spikre avtalen der og da. Nestemann satt dessverre fortsatt på gangen og ventet da jeg gikk- jeg håpet han hadde gitt opp- og jeg satt og gikk gjennom hele intervjuet i min koffeinoverdoserte hjerne hele veien hjem. Alle ansiktsuttrykkene og alle mine hysteriske anfall av en slags latter, alle de overivrige nikkene og alle ansiktsuttrykkene en gang til. Da jeg nærmet meg hjemme begynte jeg å småkjefte på meg selv og slå meg i panna, og sånn satt jeg også da jeg passerte gårdsplassen. Forhåpentligvis var alle naboene på jobb og gikk glipp av at jeg måtte rygge tilbake og svinge inn til meg selv. 

Nå venter en ulidelig ventetid og ikke minst en ulidelig skuffelse om denne sjansen glipper. Som sagt, forfatterdrømmen lever, og jeg står i min ambisjon om å skrive bok i 2013. Men jeg trenger ikke være hjemme hver dag for det. Forfatterbule i Provence får jeg uansett ikke, det blir nok toppen en tur på Forbordsfjellet med bofsen. 

Kryss fingrene for meg. Og for at skrivesperren er over for denne gang.

3 kommentarer

Tone-Line

05.02.2013 kl.19:19

Krysser fingrene for deg Torunn! Heier på deg.

ripsogvanilje

31.01.2013 kl.14:27

Synnøve: Jeg har ikke publisert noe, jeg har bare denne bloggen og noen freelanceoppdrag for lokalavisa i Gauldalen :-) Upublisert forfatterspire... Bok er et helt nytt format for meg. Jeg jobber meg utenfra og inn; fra masse ideer i et kaotisk kosmos og innover. Så mange ideer.. Det materialiserer seg etterhvert. Jeg kan ingenting om hvordan man skal gå fram, så sånn blir det for min del. Om dette blir en publisert bok og jeg skal skrive en til vil jeg kanskje gjøre det annerledes. Jeg kjenner på behovet for uforstyrret kontinuitet når jeg skriver, men det er en umulighet når man har familie med små barn som er avhengig av ens tilstedeværelse. Det blir utrolig lite produktivt når jeg bruker to timer på å komme inn i det hele, er produktiv (mer eller mindre, alt etter dagen) i to timer og så må pakke det hele sammen.

Bokmanuset er for uferdig til at jeg kan legge ut noen teaser- og ikke vet jeg om noen vil utgi den heller, hehe :-)

Synnøve

31.01.2013 kl.14:17

Kan du legge ut noe du har skrevet? Hva skriver du? Hvordan jobber du?

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Mamma og kone med forfatterambisjoner, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits