Aktiv dødshjelp- medmenneskelig eller umenneskelig?

Temaet aktiv dødshjelp, eller eutanasi (fra gresk, betyr "behagelig død"), dukker opp med jevne mellomrom. Dette er noe jeg har tenkt en del på. Argumentene for og i mot er i seg selv fascinerende, og hvert eneste argument kunne alene dannet grunnlag for en stor verdidebatt.  Det er utrolig spennende å se hvordan det argumenteres på juridisk grunnlag fra en kant, på religiøst grunnlag fra en annen, og på politisk grunnlag fra en tredje! For meg er dette ene og alene et verdispørsmål. Det rent pragmatiske aspektet er for så vidt uinteressant, fordi det er så enkelt hvis man først kommer dit hen.

De som ønsker aktiv dødshjelp, er ofte i en situasjon hvor de lider så sterkt at det er vanskelig for en som er frisk å forestille seg den smerten de opplever. Men hvordan skal vi definere smerte og lidelse? Hvordan vekter man psykisk lidelse i forhold til fysisk? En kreftpasient i terminalfasen, hvor spredningen er total og det ikke lenger finnes smertelindring som fungerer. Her er den fysiske lidelsen er så tydelig at man som pårørende vel ofte opplever det som en lettelse når pasienten endelig får slippe. Men kan ikke psykisk lidelse være vel så vondt for den det gjelder? Finnes det ikke tilfeller hvor mennesker er i en så fortvilt situasjon at de gråter og roper av fortvilelse uten å ha en eneste fysisk smertekilde? Disse har verken smertepumper eller en ring av pårørende som holder dem i hånden, det kan være dette de mangler. De kan ha psykiske lidelser, de kan ha gjort ting som følge av psykiske lidelser, ting de ikke greier å leve med å ha gjort. Det kan være Alzheimerpasienter som opplever sine siste klare øyeblikk og er fullstendig klar over akkurat det faktum i disse øyeblikkene. Hvordan måler vi denne smerten? Hvem bestemmer når et menneskes lidelse er større enn livsgleden? Hvem bestemmer hvem som skal bestemme dette?


Bilde fra english.rfi.fr



Et myndig menneske har selvråderett over sitt liv og sin helse. Er døden ikke en del av vår helse? Er det ikke umyndiggjøring når man fratas råderetten over sin egen død? Er ikke det å selv kunne velge hvordan man dør en naturlig forlengelse av å velge hvordan man lever? Problemet her er at aktiv dødshjelp forutsetter at man får hjelp fra en lege. Eller en mor? Eller sin bror? For hvem skal bestemme hvem som skal ha love til å hjelpe? Hvem skal bestemme hvordan man skal få hjelpe? Eller hvor?

Legeassistert dødshjelp er ikke alltid ukomplisert. Pasientene kan reagere uventet på medikamenter, og således ikke oppleve den smertefrie og gode død de ønsket å oppnå gjennom aktiv dødshjelp.

Jeg har ofte tenkt at dyrene, de er heldige, når de behandles som dyr. Hvis hunden min får kreft, skal han slippe å gå gjennom cellegiftbehandling og måneder og år med smerte og lidelse, han skal bare få slippe, han skal få hoppe inn på dyreklinikken med flagrende ører, logrende hale og livsgnist i øynene og rolig og smertefritt få tre ut av livet. Det er på mange måter et gode. Hadde ikke mange mennesker også villet velge det? Er det ikke noen som med dødsdom i hånd ville latt være å utsette seg selv og sine omgivelser for det som kommer, men heller ta farvel mens man er klar, oppegående og energisk? Er det en dårligere avgjørelse enn å velge å kjempe, å velge å stå løpet ut? Er det verre å gjøre det, enn å prøve alt i håp om at et såkalt mirakel kan skje? For det er jo noe heroisk over å kjempe, og det hender dødsdommer blir gjort til skamme. Det hender dødsdømte pasienter bare blir friske. Er det mer verdig å håpe på et mirakel enn å ikke tro på det? Statistikken er ikke på de troendes side, men så har aldri tro og statistikk gått hånd i hånd heller.

Kan det å velge å avslutte livet sitt være et bevisst valg, ikke bare en flukt? Hva skjer om vi svarer ja?

Det er en krenkelse av det livet vi er skjenket å velge å avbryte det. Noen begrunner dette religiøst, noen ikke. Men velger vi ikke også å starte liv? Par som ikke kan få barn, får hjelp til å starte liv. Og det velges når liv skal startes mange ganger hver dag. Keisersnitt, for eksempel. Aktiv livshjelp. Er ikke starten vel så ukrenkelig som slutten? Akutte keisersnitt gjøres for å redde liv. Men hva med keisersnitt fordi mor er redd for å føde naturlig? Vi har lov til å starte et liv på det grunnlaget, skal det ikke da være lov til å avslutte et menneskeliv fordi dette mennesket er livredd for den naturlige døden?

Jeg har en gang stått overfor muligheten for å utføre aktiv dødshjelp. Som utvekslingsstudent i Sør-Amerika var jeg utplassert som frivillig ved et hjem for dødssyke i terminalfasen. Det var drevet av private donasjoner og pengene de mottok fra familiene til de som plasserte sine kjære der. Mine oppgaver var blant annet å gi mat og medisiner. Man kan jo mene mye om å sette en 18-åring blottet for medisinkunnskap til å dosere medisin, men dette var en annen verden enn vi lever i, på mange måter. Glem tanken på sykehus og moderne apparater. Pasientrommene hadde sprekker i veggene man kunne se ut gjennom og jeg tror neppe noe av utstyret der var sterilt. Noen pasienter lå på isolasjon, men de ansatte gikk inn og ut av disse rommene uten foranstaltninger. En av pasientene var sengeliggende og jeg matet ham flere ganger daglig med tynn suppe som han så vidt greide å svelge. Han var utmagret og led av sterke smerter som medisinene ikke tok. Han bad meg flere ganger gi ham overdose av medisinen, han sa det betydde så mye for ham og var så enkelt for meg. Han bad meg om det foran familien sin også, da de kom og sang og spilte gitar for ham. De sa ingenting. De bare så på meg. Jeg sa heller ingenting. Jeg bare gikk. Blikket hans, og blikkene deres, var overveldende.
Jeg spurte sjefen ved hjemmet hva jeg burde gjøre med situasjonen. Hun leet ikke på et øyelokk, men heiset på skuldrene uten å se opp fra papirene sine og sa at det gjorde jeg som jeg ville om. ?Her dør det folk hele tiden likevel.? Hun ga meg med andre ord en reell valgmulighet.
Det er nok det største dilemmaet jeg har stått overfor, men jeg tror det å være 18 år gjorde valget mye enklere. Jeg lot være. Det er skremmende både å tenke det og å si det; jeg vet ikke hva jeg ville valgt i dag, med alt jeg har sett, lest og erfart siden den gang. Kanskje ville jeg valgt det samme, fordi det føles mest som ikke å velge. Men et valg er det like fullt, hvilket er det riktige?
Jeg var ikke der da han døde. Jeg vet ikke hvordan han hadde det da. Men jeg har ofte lurt på det. Og på hva familien tror om hans død.

Jeg tror nok både leger, sykepleiere og pårørende til mennesker med store lidelser har stått overfor dette dilemmaet, eller i hvert fall fått spørsmålet. Og jeg tror mørketallene er store.  

Er det umenneskelig- eller medmenneskelig?

2 kommentarer

ripsogvanilje

15.11.2012 kl.09:10

a4liv: Takk for et oppegående og opplysende svar! Jeg er glad jeg valgte som jeg valgte den gangen jeg hadde valget. Absolutt.
:-)

a4liv

14.11.2012 kl.20:11

Må først få takke deg for et flott innlegg. Spennende å lese dine tanker om denne saken.

Det er nok en evig tilbakevendende diskusjon dette her. Logikken i at aktiv dødshjelp ikke er lov, men at passiv dødshjelp er helt greit er ikke så lett å forstå. Vi har ikke lov til å avslutte et menneskes liv med noen aktiv handling, men vi har lov til å unnlate behandling som iv væske eller ernæring eller iv antibiotika. I de tilfellene der dette gjøres, så er jo selvfølgelig argumentet at pasienten allerede er så dårlig, at man ikke forlenger livet, men i steden bare forlenger dødsprosessen, noe som selvfølgelig ikke er gunstig.

Du skriver om fysisk kontra psykisk lidelse. Slik jeg ser det, så vil det vel alltid være en større mulighet for å få hjelp med den psykiske lidelsen, og om mulig kurere dette, hvis man har god hjelp. Det er annerledes med fysiske sykdommer som langtkommen kreft eller MS eller verstingen av alle, ALS. Jeg vet med meg selv at jeg ikke hadde ønsket å dø på den måten.

Samtidig må jeg si at jeg tror at man på lang vei hadde unnsluppet diskusjonen om aktiv dødshjelp hvis man i steden benyttet mer lindrende sedering i de verste tilfellene. Av og til er det ikke mulig å få lettet smertene på annen måte enn at et menneske må holdes sovende for slik å ha det mest mulig fredfullt inntil døden inntreffer. Da er jo også døden som regel nært forestående og inntreffer innen en uke i de tilfellene jeg har vært borti.

Til sist vil jeg si at jeg tror du skal være glad du lot det være den gangen du var atten år og hadde muligheten. Jeg tror det hadde vært vanskelig å leve med i ettertid. Det er alltid spesielt når et menneske dør. Som sykepleier på en avdeling med mange alvorlig syke hender det av og til at det er jeg som har satt den siste dosen morfin. En dose som er forordnet av lege, og som de har fått mange ganger før, uten problem. Likevel er kanskje pasienten så langt kommet i dødsprosessen at det er min dose som vipper han eller henne over kanten. Selv om dette ikke er noe jeg gjør med vilje så er det rart. Likevel er det jo riktig, siden det blir gitt fordi pasienten har smerter, og ingen skal måtte dø med smerter, fordi jeg er redd for å gi smertestillende. Kanskje forkortes livet med et kvarter eller noen minutter, men til gjengjeld blir døden fredfull. Det føles likevel veldig spesielt.

Igjen, tusen takk for et flott og nyansert innlegg :)

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Mamma og kone med forfatterambisjoner, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits