Jeg har straffebukse på

Jeg hadde nettopp et Fretex-anfall.

Etter en hjemmedag med pjusk 2011 hvor han måtte bæres rundt hele dagen var en del av meg overklar for ei treningsøkt. En annen del av meg var overklar for å ikke trene i det hele tatt, jeg har forrige ukes smertefulle oppstart friskt i minne. Men smerten er min beste venn. Smerten er min beste venn. Smerten er min beste venn. Det bør den være, for etter en ut-på-byen-lørdag som ikke stod nevnt i treningsopplegget ante det meg at første kondisøkt ville avsløre hver eneste Petterøes Mild jeg sugde i meg i helga. Auau... jeg burde kanskje kutte ut den vinrøyken... kanskje... 
Da jeg endelig hadde kommet meg opp på ei ellipsemaskin på treningssenteret, kom treningsveileder-Per forbi og spurte i farten hvordan det gikk. Joda, går kjempebra dette, svarte jeg og merket at jeg økte frekvensen til omtrent det dobbelte. Jeg burde virkelig vurdere PT, innsatsen dobles jo tvert noen observerer. "Du vet du går baklengs?" sa han så, og borte var han. Baklengs? Jeg visste ikke at det gikk an å gå baklengs på ellipsemaskina, men må jo bare innse at jeg har alltid gått baklengs. Etter noen justeringer skjønte jeg poenget og kjente fort at det tok i noen ganske andre muskler enn det har gjort før. Jammen ikke rart jeg har vært støl i rare muskler.




Da jeg kom hjem følte jeg meg så sprek. Det kjennes godt at jeg har kommet i gang med treninga, skuffelsen er derfor stor når jeg skal hoppe i dusjen og oppdager at det bare kjennes, ikke synes. Hallo, jeg trener jo for at det skal synes. Det er godt å vite at det er sunt, men i den grad jeg blir mindre innfeit så finner jeg ikke all verdens motivasjon i akkurat det. Jeg ser det ikke. Jeg får eller får ikke på meg klærne uavhengig av om blodårene mine er hvite av fett. Det burde ikke være sånn, men det er det likevel. Og det kan være det samme, så lenge det har så mange positive bieffekter!

I ren forbannelse gikk jeg bort til klesskapet og så på alle kurvene med klær jeg ikke vil at skal passe. To minutter senere var klesskapet skrapa og en stor dunge klær puttet i svartsekker. Det føles godt. Jeg har riktignok ingen bukser igjen bortsett fra den jeg reddet ved å ta den på meg (og forbanne passformen på både buksa og meg), men likevel. Jeg blir pent nødt til å vente til min indre, høyrøstede kritiker sier at jeg fortjener noe nytt. Inntil videre blir det tights, eller denne straffebuksa. Fretex blir glad, kanskje, og jeg får nok en forpliktelse og grunn til å fortsette å trene. Her er ingen kjære mor!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Mamma og kone med forfatterambisjoner, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits