Nnnnngggghhh!

Jeg har vært på mitt femte besøk på den lokale gym'en på like mange dager. Planen treningsveileder Per laget til meg følges til punkt og prikke, hvert gram jeg har løftet noteres, hver repetisjon loggføres. Musklene verker oppskriftsmessig, også på steder jeg ikke kan huske at jeg har hatt muskler før. Er det mulig at muskelmassen har ligget brakk så lenge at de siste trevlene av muskler har begynt å vandre i ren dødsangst? Kan lårmusklene ha sklidd ned rundt knærne på leting etter bedre forhold? Et google-søk matcher symptomene jeg kjenner med "løpekne", men ærlig talt. Det eneste som har løpt her i gården det siste halvåret er tunga, den har løpt i vann daglig over stadig nye konsumrekorder av Maarud og Candy King. Jeg regner sågar med at jeg får julekort fra Nidar i år.

Styrketreningsplanen består av stort sett tradisjonelle frivektøvelser. Knebøy, kroppshevinger, benkpress m.m. Og det går egentlig over all forventning, sånn jevnt over. Nå har jeg vært på en del forskjellige treningssentre, og på tross av alle sine likheter, er de som rundkjøringer; det finnes noen lokale skikker ingen forteller deg om. Apparatene er bittelitt forskjellige, planløsningen er forskjellig, klientellet og kulturen er forskjellig. Inntil i dag har jeg trent på dagtid. Jeg og alle pensjonistene som skal ned på kafeen og spise vaffel etterpå. Du verden for et uanstrengt forhold de har til nakenhet. Jeg kjenner at jeg blir fryktelig bevisst på min egen mimikk og kroppsspråk når jeg rusler gjennom garderoben og de akkurat har dusjet etter seniortrimmen. Det er greit at skilsmisseraten for nordmenn over femti raser i været. Jeg skjønner at det er en greie at bestemor er frigjort og drikker vin og kjøper kunst til penthouse'n for pengene fra eneboligsalget. Jeg skjønner at det er fint å være en av dem som er komfortabel i sin egen kropp. Det er bare ikke så fordømt enkelt å være komfortabel med å se INNI kroppen til disse frigjorte, nyskilte, nypensjonerte kjerringene når de står med baken til og tørker tærne når jeg kommer inn i garderoben. Og sånn står de og møysommelig sørger for å fjerne all grobunn for fotsopp, mens de diskuterer kjøttdeig og orkideer og treningstøy. Milde himmel. Måtte det komme en lokal regel om at man tar på underbuksa før man tørker tærne.

Per, treningsveileder-Per, viste meg øvelsene. Deretter noterte han vekt, repetisjoner og sett jeg skulle begynne med etter å ha sett hva jeg greide. Første gang jeg skulle gå gjennom programmet selv, la jeg på den vekta han hadde foreskrevet på vektstanga og gikk under for å ta knebøy. Nnnnngggghhhhh, sa jeg. Den rikket seg ikke, så jeg trodde kanskje det var noen finurlige innstillinger på stativet stanga ligger i. Men nei. En gang til. Nnnnnnngggggghhh. Næh. Jeg hadde ikke sjans. Mens Per så på, gikk det helt superfint, alene greide jeg altså ikke å rikke den. Jeg spilte supercool og la på en tredjedel av vekta og fullførte.
Over til benkpress. Nnnnnnnggggghhh. Halverte vekta, og var kommet halvveis i repetisjonene da armene sviktet og jeg ble liggende med stanga over brystet, med fingrene låst innunder den. Jeg spilte supercool igjen, mens jeg prøvde å puste. Da jeg prøvde å vippe stanga til siden, husket jeg at jeg hadde glemt å sette på låsen på skivene, men før jeg fikk rettet opp gikk to vektskiver i gulvet. Mitt spede forsøk på å holde igjen stanga da den vippet over på den andre siden, mislyktes mildest talt, og jeg ble med stanga rundt og ned på gulvet mens vektskivene klirret og hoppet, jeg ropte au og ga opp å være supercool.





Men ellers har det gått veldig bra. Det var som å være i himmelen her om dagen da jeg fra orkesterplass overvar ei supersnuppe som mistet kontrollen på tredemølla. Gleden over at det ikke var jeg som ble skutt bakover og landet i en imponerende floke på gulvet bak var så stor at jeg følte meg nesten ond.

Moralen er: aldri så galt at man ikke kan glede seg over at noen har det verre...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Mamma og kone med forfatterambisjoner, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits