Kill-Bill-zen-mamma

I gnistrende vintervær og 7 blå dropper jeg turen til barnehagen i dag. 2011 er sånn halvpjusk. Sjansen for å få en telefon om å hente i barnehagen senere i dag ville nok vært stor. Nå tar han ut energi på stuegulvet og legger turen innom moder'n for å hvile på skuldra innimellom. Det er litt grusomt å si det, men det er litt godt når de er sånn halvpjuske. De er ikke så syke at man trenger å bekymre seg for noe, de har ingen andre plager selv heller enn at de er litt slappe, men så blir de så kosete. Tassen min er av den travle typen, så det er langt mellom de gangene han har tid til å kose, sånn som man gjerne ønsker seg nå og da. Noen ganger har jeg lyst til å være inni et vakkert lyssatt mor-barn-portrett, hvor barnet hviler hodet trygt i halsgropa mi og jeg lyser morskjærlighet. En zen-mamma med lavt tyngdepunkt, balanse i alle aspekter. Og godt gjemt i kjernen av ubetinget kjærlighet, et kraftsenter av forsvarsmetoder, nok til å fylle en ny Kill-Bill-film. 






Jeg tror jeg er en god mamma. Det er lett å forsvare det nå som jeg har valgt å være hjemme mye mer enn før. Det er sånt man får mamma-kred for, enkelt. 
For ti år siden var situasjonen en annen. Jeg var alene med to, og valgte å bruke dagmamma fra 4 måneders alder, fordi jeg ville skaffe meg en utdannelse som ga meg en jobb og en økonomi som gjorde meg selvforsynt og uavhengig. Jeg tegnet min illustrerte plan for livet og hengte opp på tavla. Leilighet. Utdannelse. Jobb. Kjøpe hus. Leve lykkelig resten av livet. Jeg greide alle punktene og har bare det siste igjen. Jeg fikk utdannelse, en jobb og kunne kjøpe et eget hus, før jeg møtte min nåværende mann og ting selvsagt ble litt annerledes.

Men det valget der ga ikke mye mamma-kred. Å velge å se ungene ganske lite mens de er veldig små var egoistisk, fikk jeg høre relativt ofte, i forskjellige innpakninger. Men hva skulle jeg gjort, da? Sette meg ned og slå meg til ro med at jeg skulle bodd resten av livet i en leid sokkelleilighet og jobbet deltid i nærmest kiosk? Ja, det er godt mulig det ville vært helt greit. Men jeg tror ungene har vel så mye bruk for at man er tilstede for dem når de nærmer seg tenåra. Å ha et greit økonomisk fundament er faktisk en trygghet. Det betyr ikke at man trenger noen formue. Eller at eventuelle penger i banken erstatter tilstedeværelse. Fikk jeg kanskje ungene for tidlig, som ikke hadde det fundamentet allerede? Tja. Nå går ikke alt som man hadde planlagt. Noen ting har man ikke planlagt heller. Da får man gjøre det beste ut av det.

Det ble aldri lett. Kanskje hadde mange ting vært lettere om jeg hadde gått for den deltidsjobben i nærmeste kiosk og en halvsur sokkel. Eller ikke. Kanskje hadde bare problemstillingene vært annerledes. Men angre, det gjør jeg ikke. Å ta de valgene man ser tilbake på om ti år og er glad man tok, er målet. Ikke lett, ikke alltid gjennomførbart uten spåkule, men et mål. Nå er jeg småbarnsmor igjen, ti år senere, og har en følelse av at det er riktig å være mer til stede. For 2011, men også for 2003 og 2002. Magefølelsen sier det. Mamma-magefølelsen. Den har reddet liv før, så den stoler jeg på, ingen universitetsutdannelse gir like mye kompetanse på min unge. Om magefølelsen min sier at et ikke helt åpenbart alternativ er det riktige, så er det som regel det. Kall meg påståelig, men det må man være når man er mamma. 

Jeg er nok nærmere det nevnte portrettet i hverdagen nå enn første gang jeg ble mor. Det føles jo godt. Å være mamma er en kontinuerlig øvelse i selvransakelse, for meg ihvertfall. Men jeg legger meg for det meste med en forvisning om at jeg har gjort det jeg skal, unngått de dårligste valgene og tatt valgene av kjærlighet.

Det gjenstår å se om ungene ser tilbake på barndommen sin og er enige.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Mamma og kone med forfatterambisjoner, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits