Hufsa på weed

Hjemme etter to dager på jakt etter sannhet, lindring og helt uplanlagt- ungdommen.

Onsdag ettermiddag var jeg innom polet på jakt etter noe godt. Det er ingenting som å møte en gammel venninne og skravle over noen glass vin! Det er koselig uten også, men med er det ENDA koseligere, haha!

Og hva går aldri ut på dato? Hva gjør oss like glade hver eneste gang? Det er den egentlige ungdomskilden. Den sitter bak kassen på Vinmonopolet og spør: "Kan jeg få se legitimasjon?"

Mine funderinger over neste ærend på lista fløy ut av hodet på et blunk og hver minste ansiktsmuskel tok i et tak for å dra ut kjeften til et glis som raste forbi ørene og så vidt stoppet i hårfestet. Jeg dro kjapt opp Super-Mom-Visa'n og flekket både tenner og leg til en ekspeditør som hadde sett det før, så mange ganger at hun nøyde seg med et ?mh? før hun scannet boblene.

Ut fra polet skled jeg litt over bakken, som en Hufsa på weed, og med det samme teite gliset klistret på hodet. Over hodet sparklet en ungdommelig glorie som skulle bli der til fredag ettermiddag.

Jeg innså at jeg har flyttet godt inn i kone-og-trebarnsmor-i-tredve-åra-kokongen. Og jeg er jo der. Det er der jeg ER. Men er det nødvendig å glemme så ettertrykkelig at man er BARE i begynnelsen av tredveåra og fortsatt et, øh, seksuelt og søkende vesen? Fnis. Gudbedre. Men det er noe der. Det er litt skummelt, slo det meg der jeg suste rundt i min har-du-legitimasjon-boble, å ikke ha en biiiiitteliten lufteluke bakover mot de årene som jeg kommer fra.

Første natt skulle tilbringes hos en venninne. Der ble jeg like interiørfascinert som jeg blir eksotisk-mat-inspirert til tider. Det kommer jeg nok tilbake til.
Men den andre natta hadde jeg ingen planer for, annet enn at jeg skulle bo sentralt for å nå en avtale fredag morgen.  Og mens jeg søkte på alskens last-minute-deals på hotell, fikk jeg den helt fantastiske ideen: jeg går inn i tidsmaskinen!

Først busset jeg tilbake til byen fra langt uti havgapet. Bare bussturen bragte meg tilbake til tidligere tider. Da jeg flyttet til byen en gang rundt 16-årsdagen min, lærte jeg etter kort tid det ultimate sykepleiertrikset med å puste uten å bruke nesen. Det er så motbydelig å sitte bak noen som har hår som lukter hår. Og å sitte lavt og bli passert av noen med bukse som lukter bukse. Æsj.

Neste mål var Cubus og Vero Moda. På 49-kroners-stativene fant jeg det jeg trengte. 150 kroner senere var jeg ut døra og på vei til neste mål: YMCA Hostel Bergen. Jeg og alderen var begge delt i to. 16-åringen i meg håpte på fullt hus og stormende jubel. 33 ½-åringen hadde et håp om at det var lavsesong og tomme brakker. Jeg var vel 16-17 år da jeg reiste alene på Interrail i Øst-Europa med Transylvania og en internasjonal kongress for liberal ungdom som mål. Halvannen uke på reise med 1200 kroner i lommepenger, to like bukser, to like gensre, to like truser, to like par sokker, ett par sko, togbilletten og fotoapparatet. For en tur!

Jeg hadde booket et 6-mannsrom, men fordi alt var fullt og det var et eller annet med bookingene ble jeg plassert på et 4-mannsrom. Jeg trippet opp de lugubre trappene og kom til tomt rom. Jeg vrengte av meg voksenklærne og slengte på skinnskjørt, topp og tynnstrømpebukse, puttet VISA, PC og telefon i det nye, økologiske bærenettet og tasset ut i byen.

Ung. Hipp. Reisende. Kreativ. Nå trengte jeg bare en passende bule hvor jeg kunne kjøpe meg noe laid-back-kul mat og sette meg og skrive. Nå lå boken i bærenettet og ventet på å komme ut, jeg følte det på meg.

Budsjettet rakk ikke til nye sko. De beige støvlettene fra Amone lyste lite av alt det jeg følte inni meg. De lyste egentlig trebarnsmor i trettiåra. Men for meg, akkurat da, var de like gode som ethvert par slitte Doc Martens. Bare glattere.
Første vinterdag i Bergen bød på gulkledde, sleipe brostein. Jeg slentret cocky rundt og lurte på hvordan det ville bli å bli voksen, kikket på folk rundt meg for å få inspirasjon til karakterene i bestselgeren min og smilte til fremmede.

Mens jeg hadde blikket låst fast i en uteligger med tomatsaus i skjegget, tok et løv tak i støvletten min og kastet den opp i været. Jeg var på vei ut i en spagat så ungdommelig at det nesten ble for mye av det gode. Som man gjerne gjør når man nesten tryner, overkompenserer man armbevegelsene for å gjenopprette balansen. Så har noe i evolusjonen gått galt, for man tror intuitivt at veldige grimaser også er med på å balansere kroppen. Samtidig med de overdrevne armbevegelsene gjør musklene et forsøk på å stanse spagaten. To sekunder senere tror man like intuitivt at korttidsminnet til alle rundt en blir visket ut om man bare løfter haka, kremter og går med litt mer bestemte skritt. Men det eneste som skjer da er det samme gjentar seg.

Og da får man til slutt vondt i lysken.

Etter å ha vært innom en bule hvor både de ansatte og halve klientellet  var TV-serie-happy og bond?et skikkelig, maten smakte oppvaskvann og det ikke fantes strømuttak til PC?en, ga jeg opp og gikk tilbaket til herberget. Klokka åtte var jeg installert i overkøya og håpet jeg sovnet fort. Jenter har det med å skråle, så jeg håpet bare de ville være stille.

Ti minutter pep det i dørlåsen, og inn kom... en mann. En liten mann, som så ut til å synes at det var den naturligste sak i verden å bare låse seg inn på et rom hvor det lå en dame og prøvde å sove. Han introduserte seg og sa han jobbet som fiskeselger, var halvt tyrkisk og halvt litauisk, egentlig bodde i England og skulle sove i underkøya.

Flott, tenkte jeg. Det tenkte jeg i ett helt til den andre køyesenga ble fylt opp av to franske menn.

Blir man ikke frarådet sånt? Hvis man går gjennom en park sent på kvelden, setter man seg selv i fare. Hvis man tar inn på et herberge, er det usedvanlig trygt. Hvorfor sier de det? Hvorfor er det usedvanlig trygt å ligge og sove på et rom sammen med tre ukjente mannfolk som man ikke vet hva er påvirket av? Eller vil? Eller har som mål på ferien?

Jeg har aldri vært så lettet for å høre vekkerklokka ringe halv sju. Etter en natt på nåler, pakket jeg skinnskjørtet og tenåra nederst i sekken, tok på meg småbarnsmorstøvlettene med kjærlighet og vandret ut av herberget vel vitende om at tiden som backpacker er over.  

Nå, nå er jeg voksen. Takk fuglene for det!

 

11 kommentarer

ripsogvanilje

27.10.2012 kl.17:48

Gina%252525252520Elena: Tusen takk for det, kjempeartig med hver eneste en som finner underholdning her synes jeg :-)

ripsogvanilje

27.10.2012 kl.17:44

catrine R: Det hadd vorre saker! :-D

ripsogvanilje

27.10.2012 kl.17:44

Sunniva Lykke: Man burde dratt på eventyr mye oftere, egentlig...

ripsogvanilje

27.10.2012 kl.17:43

kpedersen: Takk, snille du!

ripsogvanilje

27.10.2012 kl.17:43

HugoOgMonica: Bra! B-)

HugoOgMonica

26.10.2012 kl.20:57

Hehehhee....forfriskende lesing :D

kpedersen

26.10.2012 kl.20:40

hahaha, elsker måten du skriver på!

Sunniva Lykke

26.10.2012 kl.20:31

Elsker å dra på eventyr!

catrine R

26.10.2012 kl.20:25

Hahahaha, æ flire mæ skakk! Synes æ både ser det hele for mæ og kjenne følelsen. Æ sku vært der med dæ:-D

Gina%252525252520Elena

26.10.2012 kl.20:21

Så bra skrevet! Du har en utrolig bra blogg :-)

Emma Gahre

26.10.2012 kl.20:10

kjempe fin blogg!

kommentere og lese bloggen min tilbake?

www.emmaga.blogg.no

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Mamma og kone med forfatterambisjoner, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits