Critters (og forresten, du leser nå dagens anbefalte blogg på VG. Glis.)

Jeg tror dagen startet som alle andre dager. Bortsett fra at jeg brukte tre kvarter på å finne strømpebuksa mi og 2003 verken fant busskortet eller veien til skolen til fots, men det er ikke større uregelmessigheter enn at det inngår i den naturlige variasjonen.

Dagens mission var Røros. En tur i såkalt skog og mark med kreftsyke mennesker på rehabilitering gjør at jeg muligens legger alle komplekser på ei hylle høyt oppe en stund. Men det er jo sånn at når man har det sånn jevnt over greit, er det lett å glemme at man har det sånn jevnt over greit. Jeg har en teori om at alle har genetisk nedfelt et behov for en gitt mengde sutring, og at det behovet er konstant uansett livssituasjon, livskvalitet eller levestandard. For noen sutrer ALLTID og UANSETT. Andre sutrer aldri, de bare takler det som kommer og gleder seg over det som er å glede seg over. Jeg er åpenbart ikke i den siste gruppen, og det er litt skremmende. Hvis jeg tenker tilbake, har balansen sur/sint/blid/ekstatisk vært omtrent det samme alltid. Noen unntak har det jo vært, som sommeren 2003 hvor jeg ikke tror jeg var noe annet enn sur fra april til langt utpå høsten. 

Turen over fjellet gikk knirkefritt. Strålende sol og beitende reinsdyr, speilblanke vann med en tynn ishinne og fortsatt gnistrende gule trær. Idyll! Den samme idyllen nøt jeg på en skogstur sør for Røros og avsluttet med middag i Røros by. Jeg har lyst til å ta med meg den byen hjem og sette den rundt huset mitt. Så fint det er! 
Mot slutten av middagen sjekket jeg iPhonen og fant en melding fra VG om at bloggen min var dagens anbefaling. Så artig! Veldig, veldig hyggelig. Det betyr at noen må ha tatt seg bryet med å anbefale den til dem, og det er jo nesten... rørende. Takk!

Jeg pakket hunden og meg selv i bilen og tenkte å putre avgårde i min grå kvise før det ble mørkt. Hodet mitt kvernet rundt hårfrisyrer og designervalg til de forestående rød-løper-eventene, jeg lurte på om jeg skulle ringe Cheryl Cole eller Anne Rimmen for tips. Jeg hørte folkemasser plystre på meg og oppfattet blitz som ble forsterket av min hvite perlerad av nesten slående perfekte tenner. 
Etterhvert oppfattet jeg at jeg kjørte bil, at blitzlyset var bensinlampelyset som slo seg på og pipet var det uoverhørbare pipet den grå kvisa utstøter når den har nådd reservetanknivå.

Heldigvis har jeg iPhone. Jeg er jo ikke iWife for ingenting. Statoil-app'en viste at nærmeste bensinstasjon kun var 3 mil unna, det burde gå greit. Da jeg nådde det veikrysset av et "tettsted"- det lignet mer et "spredtsted"- stod det dekk og papp stablet foran inngangen, den ene pumpa hadde ingen tall inni seg og den andre sa 44,13 i literprisdisplayet. I vinduet på den falleferdige- og stengte- døra til bensinstasjonen stod det en avrevet grå pappbit med påskriften "Coop 500 meter". Henvendelse der da kanskje... tenkte jeg. Jeg rullet dit, og så lettet at det var åpent til 19. Klokka var 16.30. Og butikken var dønn stengt. Siesta, kanskje...? Jeg iPhonet gemalen og bad ham finne ut hvor nærmeste bensinspumpe var. Jeg kom meg ikke tilbake til Røros, ikke over fjellet og nærmeste alternativ var antakeligvis Sverige. Jeg rullet tilbake til pumpene... og oppdaget kortterminalen. Ah! Da jeg bare hadde sittet sammenkrøket og bekjempet den overveldende tissetrangen kreket jeg meg bort til terminalen, fulgte prosedyrene og startet tankingen etter en omgang til med meditasjon. Lettelsen avtok umiddelbart da jeg kun fikk fylt fire liter før kortet var tomt. Ikke nok til å komme seg over fjellet, og å kjøre flere mil tilbake til Røros virket.... nei.
Endelig ringte mannen. Jeg spurte om han kunne overføre penger. Jeg slo med et gufs fast at det pengesukket jeg husker pappa hadde før jeg flyttet hjemmefra- det har mannen min også fått!  

Tanken ble fylt på akrobatisk vis, jeg måtte sånn på do at det iset i tennene, jeg anbragte kroppen i posisjoner jeg ikke visste den var kapabel til. Fjellet var kort vei unna, så det skulle bli råd for det bak en tue et sted.

Klokka hadde gått fort, og mørket var begynt å sige på da jeg tvang kvisa oppover.

Og plutselig slo det meg.  
CRITTERS! 

Akkurat sånn så det ut i begynnelsen av Critters 1. En bil. En øde strekning. En naiv og teit bilfører som ikke hørte ropene mine fra stua om å ikke gå ut fra bilen, men holde seg der. 

Snart fløy det bedøvelsespiler i lufta og en flokk Critters hadde snart gnagd seg inn til beinet. 

La meg med dette rette en dyp takk til min storebror som for en gangs skyld var så utrolig inkluderende at han lot meg se film sammen med ham.Jeg har ikke latt meg affisere av det i det hele tatt, nesten. Bortsett fra at jeg fortsatt ikke tør å sove uten å ha alle kroppsdeler pakket så godt innunder meg at ingen bedøvelsespiler kan nå fram, forserer øde bilstrekninger i mørke med konstant adrenalinsjokk og sender ungene på oppdrag i kjelleren fordi jeg ikke tør gå selv. Det skulle jo tatt seg ut å fortsatt tenke på det, i en alder av 33. Jeg så jo filmen da jeg var 6, det er lenge siden.

Med 16 mil igjen før jeg var hjemme var det dermed duket for en akrobatisk kjøretur. Det var uaktuelt å stoppe på noen av stedene mellom endt fjellpassering og hjemme. Å hoppe forvridd inn på en bensinstasjon på en fot og med flekkede tenner fulle av ising for å risikere å komme til opptatt avtrede var ikke noe jeg ville risikere. 

Jeg kom meg hjem. Og jeg kom meg på do, men å rippe opp i Critters-minnene gjorde at turen fra bilen og inn over en mørk gårdsplass først skjedde etter dype åndedrag, den skjedde plutselig og den skjedde fort. 

Og jeg ba 2003 gå ut og hente hunden. Super-Mom...

Men altså: VG anbefaler bloggen min. Helt sant. Det står bare ikke noe om rips eller vanilje der. Bare skjønnhet og Ottar.






9 kommentarer

Cecilie

24.10.2012 kl.10:21

Herlig blogg du har! :-)

Irene

23.10.2012 kl.22:38

Huske du Critters'n som kom hoppanes fram bakom garasjn dåkkers da du sku følg mæ et stykke?

Mannen

23.10.2012 kl.22:13

Det ryktes at BMW sine modeller er HELT Critters-frie!

ripsogvanilje

23.10.2012 kl.22:06

Mette "tanten": :-* :-)

Mette "tanten"

23.10.2012 kl.22:03

Kjempebra! "Fordidufortjenerdet"!

ripsogvanilje

23.10.2012 kl.21:47

ewymarie: Takk- igjen!! Må jo i hvert fall skryte av det.. :-P

ripsogvanilje

23.10.2012 kl.21:45

nowdays: Haha, ja skikkelig super-mom :-D Og takk!

ewymarie

23.10.2012 kl.21:43

Så artig nyhet : ) Det er så velfortjent, for du har en svært artig og kreativ måte å skrive på : )

nowdays

23.10.2012 kl.21:36

du er virkleig en super-mom! drit kult !

fin blogg!!

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Mamma og kone med forfatterambisjoner, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits