Morgentryne, familie og fjelltur

 

Noen dager ER bare bedre enn andre! Selv om dette er synet som møter en i speilet på morgenen....

Jepp. Sånn står det til. Når man våkner til det sedvanlige eggehodet og det usedvanlig assymetriske trynet og enormt store posene under øynene, da skal det på en dårlig dag mye til for at det blir en god dag. Du ser jo omtrent hvordan humøret tegner til å bli, haha. 

Etterhvert som jeg passerte tretti år og den verste pubertetstiden ga seg (ref. mamma) har jeg latt de mange ordene fra mine sør-amerikanske venner fra sent nitti-tall synke inn. Familien betyr noe. Jeg husker at jeg ikke fattet hva de snakket om. Familie var det verste jeg visste. En dust storebror, en hjernedød mamma og en taus, sukkende pappa. Jeg allierte meg med venner. Noen veldig, veldig få som alltid var der, og mange periodevise venner. I ettertid tenker jeg at det var usedvanlig dumt av meg å ikke gå inn for å bli statsminister da jeg var 18. Da kunne jeg alt. Og for å si det selv så var jeg ikke så dum heller. Jeg leser av og til dagbøker og notatbøker fra slutten av tenårene, og tenker at fytti, som jeg må ha somlet meg bort på veien. Så mange gode tanker jeg hadde. Så mye jeg kunne spilt på, så mye jeg kunne blitt, så mye jeg kunne utrettet. I stedet valgte jeg enkel moro og bunnløs tillit til alle de feile menneskene- og noen helt riktige. Jeg hadde sikkert tretti bopeler fra jeg var 16 til jeg var 20.

Jovisst opplevde jeg mye. Jeg gjorde meg utrolig mange erfaringer som hver og en er med på å gjøre meg til den jeg er i dag, på godt og vondt. Jeg har aldri eller sjelden angret på to helt bevisste hovedstrategier som jeg fulgte fra jeg var 16; heller angre på noe jeg har gjort enn på noe jeg ikke har gjort, og ikke "bli" noe før jeg har prøvd nok til å vite hva jeg vil. 

Det jeg har angret på, og som jeg så inderlig skulle ønske jeg kunne få bare ÉN 14-15-16-åring til å forstå og ta lærdom av, er at jeg var så fordømt naiv. Og at jeg var så fordømt høyrøstet. Kombinasjonen gjorde at jeg alltid trodde det var lurt å gjøre som noen andre ønsket. Stadig vekk forskjellige. Til tross for at jeg var så høyrøstet at folk flest tok meg for å ta selvstendige valg, var det alltid en eller annen idiot jeg ville gjøre til lags. Og høyrøstet, det var jeg for å slippe spørsmål om alt mulig annet. Sånne ekle, nære ting. Det var enkelt å være hissig, aggressiv og med en generell "pfft, pytt"-holdning til alt .

Ikke misforstå, jeg tok mange selvstendige avgjørelser. Jeg ser nå at de grunnleggende verdiene mine har vært uforandret siden ungdomsskolen. Men å gå fra å være livredd for å bli sett for den man virkelig er, tørre å ikke tilpasse seg andre, til å være så transparent og si ting så innmari som de egentlig er at nær familie sliter med å lese bloggen min, den har vært lang. 

Hadde jeg bare vært mindre naiv og mindre høyrøstet i tenårene hadde jeg gjort det så mye enklere for meg selv. Jeg er sikker på at noen kjenner seg igjen. 

Litt av oppskriften, sett bort fra at hjernen modnes og man bruker så mye energi på nye ting som familie og regninger at man ikke lenger gidder å være så høyrøstet, og har brent seg på så mange idioter på så mange forskjellige måter at man har blitt litt mindre naiv, er nok å lære å se familien som individer med sin helt egen historie og ballast, heller enn å se dem alle som plagsom dunge kløpulver man er redd for å slippe for nær seg. Jeg holder muligheten helt åpen for at man ikke trenger å være "glad i" noen bare fordi man er i slekt eller familie med dem- man er definitivt ikke forpliktet til det på noen måte. Og det er helt greit. Det kan til og med hende man er glad i noen uten å like dem. Poenget er bare at man aksepterer dem på samme linje som man aksepterer alle andre, og godtar det faktum at sannsynligvis er familien de som står der den dagen du ikke har noen andre, selv om de verken liker deg eller er glad i deg- bare fordi du er familie. 

Hadde jeg hatt et verdisyn som ga meg tilgang på den typen formuleringer, ville jeg sagt at jeg også er velsignet med en svigerfamilie som jeg ikke helt ser for meg at jeg ikke skulle hatt. Og det er altså ikke alle forunt å ha en svigerfamilie av det kaliberet der. 

Etter å ha møtt det sure, pløsete morgentrynet over i speilet, passet det derfor utrolig bra at en venninne/svigerinne kom, proppfull av energi og godt humør som alltid, spiste frokost med det sure trynet over og etterpå slepte meg opp på et fjell og samtidig introduserte meg for geocaching. Så artig! Etterpå hentet jeg minitassen (2011), og etter middag og innvilgelse av privilegiet utsette-dusjen-og-bare-slaske, så vel trynet egentlig akkurat like forjævlig ut, med skadde fortenner og like svarte poser under øynene. Men humøret er bare på topp og jeg har den deilige følelsen av å bare være glad for å være akkurat meg, og at akkurat jeg er ferdig med å være 16 år...

...og at det ikke fantes internett da.



 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Mamma og kone med forfatterambisjoner, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits