Badenymfen

Det har holdt lenge nå, men i går kom spørsmålet. En årviss gjenganger, et aparte behov som manes frem i ubevisstheten i høstmørket. 

"Skal vi stikke i bassenget?"

Hvorfor skal man absolutt bade på vinteren? Er det ikke endelig tid for å få fri fra avkledde aktiviteter i offentlighet? Selv formeringen planlagt til neste års hovedopptak til barnehagene bør være ferdig nå. Det er oktober og tid for klær. Tykke klær. Varme klær. Varme stuer. Tykke dyner. Flanellpysj. Varmelaken. 

...

Jeg har jobbet masse med denne kroppsgreia. I mange sammenhenger går det helt greit. Jeg var i Barcelona med jobben i høst, null problem å gå i bikini. Men så er det jo jobb. Den kjemiske balansen i hjernen min er annerledes når jeg er på jobb. Jeg kunne skrudd hodet mitt på en hjortekropp og gått på jobb, det hadde ikke brydd meg om noen hadde kommentert at jeg hadde fått fire bein. 

Jeg har vært naken i Kamille også. Det var for en god sak, og dessuten var jeg gravid, så det var unntakstilstand. Og nei, du finner ikke bildene i linken... 

Men basseng, jeg kjenner den kjemiske ubalansen i hjernen komme bare av tanken. 

En ting er jo at man rent faktisk skal sprade rundt i bikini. Om ikke sprade, så må man på et eller annet vis komme seg bort til bassenget etter å ha byttet om. Jeg vet ikke hva jeg misliker mest av vanlige svømmehaller, hvor man bytter i garderoben og er ferdig strippet for klær når man kommer ut, eller utendørs feriebasseng, hvor man må ta hele avkledningen ved bassenget. 

Ikke er jeg tynn. Ikke er jeg tykk heller. Jeg har litt sånn kraftig påle-fasong, med noen utposninger. Noen skal være der og noen har kommet med årene og ungene. Jeg står stadig vekk og drar ansiktet bakover og ser at jeg begynner å få noen urnorske utposninger i ansiktet også. Nordmenn får nedoveransikt. Danskene påstår at de får oppoveransikt, og at forskjellen er at man stivner i det humøret man har levd. Dansker er glade, nordmenn er sure. Jeg vet ikke jeg, men det ser slett ikke ut som det finnes utenlandsk blod i disse årene. Noe kommer visst fra Funäsdalen i Sverige riktignok, men har du vært der skjønner du at det er ingen grunn til å eldes med oppoveransikt der heller.

Og så har jeg lang rumpe. Og høy midje. Det er en fascinerende kombinasjon. Jeg har en million bikinier. Toppene er greie nok, det er utrolig hva man kan få til om man ruller dem sammen inni en foret bikinitopp. Men bikinitruser er det verre med. Hipstertypene er en mare. Jeg har skjønt at man skal få en sånn fiffig avslutning av trusekanten sånn omtrent i flukt med der rumpeballene slutter, det ser sikkert pent ut om man har sånn minisprettrumpe. Så skal de liksom ende i overkant bak på en måte som gjør at de peker inn mot korsryggen og den buen man skal, eller kan, ha. Nå mangler jeg fullstendig denne buen. Ikke buler rumpa mi ut, og rumpeballene avsluttes langt ned på lårene. Korsryggen min er helt flat, den peker nesten utover, og midjen gir seg ikke til kjenne før langt der oppe, så det ser egentlig ut som jeg har tatt på et skjerf midt på kroppen når man ser meg med hipstser bakfra. 

           
Det er noe med å finne riktig bikini til kroppsfasongen, samme hvilken størrelse man er.

Tangatruser er ikke det spor bedre. Jeg vet ikke hvorfor, men de sklir alltid nedover og bakover. Og nå er jeg velsignet med et hofteparti som er smalere enn det neste området over (jeg vet ikke hva det heter, jeg har et parti mellom hoftene og midja som jeg aldri har sett på en anatomi-illustrasjon). Så jeg har lært at da er knyting bra, for å skape en illusjon av at man er bredere der. Flott. Det er håp...? 




I Italia oppdaget jeg etter en svømmetur at den hadde sklidd ned så jeg hadde sprekk foran, den var godt plantet langt inni rumpa bak og lå i bølger oppe på korsryggen bak.
Det var nesten like flaut som da knytingen i siden gikk opp. 

Så har jeg vurdert badedrakt, til og med kjøpt en, med egne beholdere for koseposene. Det fungerer jo kjempebra når man er hundre meter lang, badedraktene er kalibrert for de som er langt kortere enn meg. Da kommer disse beholderne langt ned på magen, nesten.
Som om de ikke hang nok fra før må jeg jo strekke dem nedover for at de skal kunne kalles innafor. 

Det ble bassengtur. Hodet suste allerede i garderoben, hvor jeg prøver å bruke kortest mulig tid fra klærne er av til håndkleet er på plass. 

Etter dusjen starter alltid faenskapet. Samme hvor ruglete fliser de bruker, er det ALLTID glatt i svømmehallen. Det går ikke an å løpe. Ikke vil jeg falle, og ikke vil jeg tiltrekke meg oppmerksomhet. Jeg trekker pusten dypt inn før jeg åpner døra fra dusjen, tar en siste sjekk på at ingenting henger utenfor på noe vis og begir meg ut på en lang, lang reise. I går var det en helt ny svømmehall, så jeg måtte navigere meg fram til riktig basseng i tillegg til å holde meg på føttene og ikke tiltrekke meg oppmerksomhet. Nå er det ikke sånn at jeg er så iøynefallende at mødre og fedre slipper barna kavende ned i vannet og blir stående og måpe. Men det føles sånn, og ikke på en positiv måte. Den hjernekrymperen som greier å få meg til å føle meg som en diva når jeg entrer svømmehallen skal få et eller annet oppkalt etter seg. Jeg ålte meg på et vis ned i barnebassenget. Stigen er bare en hån, skal jeg snu meg med den lange rumpa mot alle sammen og klatre ned? Aldri. Sette seg fort ned på kanten og skli seg nedi og bli der. Tre kvarter etterpå var det å karre seg tilbake samme vei, balansere seg vaggende tilbake til dusjen, holde pusten og håpe det snart ville gå over.

Mann og unger var kjempefornøyde. Temaet etterpå er at det hadde vært SÅ fint å dra en gang i uka.

Jada. Det hadde vært SÅ fint.  

Jeg skal bruke tiara i bassenget neste gang. Kanskje det hjelper?

6 kommentarer

ripsogvanilje

18.10.2012 kl.21:58

Mette "tanten": Jeg ser ikke bort fra at man kunne utrettet utenkelige ting om man gikk med tiara litt oftere. Det var mange som kjente seg igjen her ja, jeg tror jeg kommer til å føle meg litt mindre alene i svømmehallen neste gang... :-)

Mette "tanten"

18.10.2012 kl.19:23

Går helt klart for tiara...for og få fokuset vekk fra alt annet:-)) Utrolig bra skrevet, tror det er utrolig mange som kjenner seg igjen..

ripsogvanilje

17.10.2012 kl.17:51

Camilla Røe: Takk! :-) Jeg er visst ikke helt mutters alene med de tankene der :-P Det er jo "godt" å vite, men litt trist...

Camilla Røe

17.10.2012 kl.13:28

Tipp topp underholdning, fra ende til annen. Du skriver utrolig bra, klarer glatt å identifisere meg med maaange av dine "issues" :).

ripsogvanilje

17.10.2012 kl.11:45

Ja, en tiara tror jeg egentlig kunne hjulpet i mange situasjoner, jeg!

Tonje Periksen

16.10.2012 kl.23:41

Haha! Tiara i svømmehallen ja. Det hadde vært noe.:-D

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Mamma og kone med forfatterambisjoner, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits