Utmark, båndtvang og joggere med hundeskrekk

Jeg skal være den første til å innrømme at min flagrehund og jeg har et stykke igjen før innkallingen sitter. Det vil si, i treningssituasjoner kommer han som et lyn, men hvis noe i lufta eller noe i stemmen min eller noe i hodet hans så mye som antyder at innkallingen skyldes at han vil gå glipp av noe hvis han anlyder, står vi til stryk. Og oftest er det nok jeg som avslører meg. Jeg kan kalle inn og slippe fri om og om igjen i løpet av en tur i marka, men ser jeg en hund i det fjerne som han ikke ennå har sett og kaller ham inn, kikker flapsetrynet granskende på meg før han legger i vei i stikk motsatt retning. All erfaring tilsier antakeligvis at det er mest action i motsatt retning av den han blir kalt inn til. Jepp, vi har en del å gå på der. Men stort sett løser det seg greit i praksis ved at vi enten går steder det ikke finnes andre eller han har langline på femten meter. Den fungerer på to måter; han vet at den er der og gjør ikke de store forsøkene på å opponere, og det er greit å få tak på ham om han skulle prøve seg på et stunt. 

Så for å være helt krystallklar på hundeeiers (mitt) ansvar; ja, hunden bør helst komme når den blir kalt inn, uansett. Jeg har ingen som helst problemer med å skjønne at det kan være skremmende når 35-40 kilo boxer kommer sprettende og flagrende i din retning. Du kjenner ikke rasen, du kjenner ikke hunden, du er for panikkslagen til å se at halen går som en propell og at han elsker deg for at du hopper rundt og vil leke med deg, i en antakelse om at du gjør det du gjør for å gjengjelde hans akutte og hoppende glade kjærlighet til deg. 

 

Grei kustus på kulturell vandring til helleristningene i nærheten av huset vårt.



Jeg vil likevel være helt krystallklar på noe annet: Har du hundeskrekk, har du et ansvar for å få kontroll over den, i det minste erverve et minimum av kunnskap om menneskers og hunders atferd.  Det blir litt som at om jeg har båtskrekk er det greit å ha gjort noen små grep før jeg blir med ut på sjøen i jolla til naboen. Nå er det en langt mer frivillig øvelse enn å møte en hund, jeg ser den, men det var det mest kreative jeg kom opp med av sammenligning akkurat nå. Vis litt velvilje så tar du'n. 
Jeg jobber med hunden, du jobber med skrekken. Er du med?  Særlig om du har den varianten av hundeskrekk som gir seg utslag i at du hyler, vræler, vifter med hendene, hopper og løper rundt. For din egen del bør du vite noe helt grunnleggende: Det du sier til hunden når du gjør det er: kom og lek voldsomt med meg! Her vil det variere noe mellom både rase, alder, lynne og dressur hvordan hunden vil reagere, men du kan godt satse verdien på hele det dyre løpeantrekket ditt på at din atferd gjør hunden 110% fokusert på DEG, og den kommer løpende og hoppende til DEG. Selvsagt bør hunden komme til eieren, det er vi enige om. Men selv en godt trent ekvipasje blir satt på prøve når du flakser rundt og hyler. Derfor er det i din egen interesse å lære deg dette. Ingenting er så uinteressant som et menneske som står helt stille. 


Jeg vet at denne skyggen er en lykkelig hund underveis- men hvis det er sånn man ser en hund
hvis man har hundeskrekk, er det ikke så vanskelig å skjønne at man ikke ser at den er glad...



Og en annen ting. Hvis hundeskrekken er så ille at du grøsser bare noen sier "hund": hvorfor utsette deg selv for å legge løpeturen til utmarksområder langt inn i den perioden av året hvor båndtvangen er opphevet? Sist jeg var ute møtte jeg en som var på leting etter to hunder som hadde stukket av. Det er jakttid også. Altså er det en viss mulighet for å møte hunder som ikke har eier i nærheten som kan kalle dem inn. Det finnes mange turområder (det finnes i hvert fall...) med permanent båndtvang. Jeg er fristet til å nevne at det også finnes tredemøller å få kjøpt. 

Jeg forstår altså skrekken og jeg aksepterer ansvaret som hundeeier 100%. Det hadde vært et fint kompromiss om du kunne tatt din del av ansvaret- ikke for min del, ikke for hundens del, men for din egen skyld. Det beste forslaget jeg har til deg er at du allierer deg med noen som har hund og lærer deg å omgås denne. Det må jo i noen tilfeller være utrolig begrensende og gi en forringelse av livskvaliteten å ha det sånn, med tanke på at det tross alt er en og annen hund man må forholde seg til gjennom livet. Selv skal jeg ta med meg dog'en på trening igjen. Kanskje du burde vært med på et hundedressurkurs selv, for å lære og forstå? 

Uansett hva du gjør, håper jeg du gjør noe med det på din kant. Jeg og boxeren Otto skal dressere oss litt mer her på vår kant, så håper jeg du får en mindre traumatisk opplevelse neste gang vi møtes langt ute i skogen.


Ingen tegn til hundeskrekk her. Måtte det vare! :-)


 

7 kommentarer

ripsogvanilje

16.10.2012 kl.22:49

Monica: Hehehe :-) Men de med edderkoppskrekk er sikkert redde for de små edderkoppene de også?

Monica

16.10.2012 kl.22:40

bra skrevet ! Har selv to små,og mange oppfører seg akkurat likedan mot dem å, de veier jo hele 2,5kg og lager lyd.

Havfruen

12.10.2012 kl.18:56

:-) utrolig godt skrevet, jeg har en 40 kg boxervind selv og vet hva du mener....men de er jo gode..synd ikka alle andre ser det. :-)

God helg ;-)

Lisej

10.10.2012 kl.13:38

Du e så flenk t å skriv! Arti å lesa bloggen din! :) herre innlegget kunna forsåvidt hætt: til Gunn Iren ;)

ripsogvanilje

07.10.2012 kl.23:36

Her er forresten en blogg hvor det refereres til lovtekst i forhold til hva hundeeiers ansvar er når båndtvangen er over. Det kan være greit å vite at "ikke båndtvang" ikke betyr "frislipp uansett". Man må som jeg har nevnt i min post være rimelig sikker på at hunden kommer når man kaller den inn. Ellers er langline en ok løsning. http://hunden.no/blogg/blogg.html?blid=45801&bid=299

ripsogvanilje

07.10.2012 kl.18:50

Ann: Nåja. Det har i hvert fall skapt noen diskusjoner ser jeg. Og det er bra. Jeg setter som vanlig ting på spissen her, men diskusjonen er litt beslektet med hvorvidt skiløypene i marka tilhører eliten eller turgåerne. I min verden må marka kunne romme både de med hund og de med hundeskrekk. Man må kunne ha to tanker i hodet på en gang og ikke være så innmari polarisert i tankegangen: Man må kunne forvente at hundeeierne har kontroll på hunden, men man må forstå at dyr er dyr. I utmarka i oktober møter man potensielt både jegere, skumle stubber, mistenkelige menn, elger og hunder. Hvis man ikke tar høyde for at hunden kan være rømt fra eierne eller ha en dårlig dressurdag og ikke komme når eieren roper, da bør man vurdere å holde seg hjemme- ene og alene for ens egen del. På akkurat samme måte som at hundeeieren bør koble hunden hvis han ikke tror hunden kommer når han skal. Jeg tror egentlig jeg henvender meg mest til de som er litt sånn.. hmm... jåleredde. Hvis det gir noen mening. Sånn fjas-og-hyl-redde, som om de på faen lar være å koble inn fornuften, eller de har noen utrolig velmenende foreldre som har lært dem at hunder er likestilt med ulver, alltid, og at skal du overleve så LØP. Jeg, og vi, må selvfølgelig ha den respekten og den forståelsen av andre folk at vi erkjenner at bakgrunnen så vel som kuren for frykten er like individuell som det finnes mennesker med frykt for det ene eller det andre :-)

Ann-S

07.10.2012 kl.18:22

Dette burde vært dagens blogginnlegg på VG. Skal tipse de, jeg!

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Mamma og kone med forfatterambisjoner, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits