Vafler og teflon

Et av mine svake punkt, det man gjerne kaller forbedringsområder når man ikke vil at de rundt en følger opp med å bekrefte at det er et svakt punkt, er evnen til å følge med på en plan. Særlig andres. Du kan fortelle meg tusen ganger at du har tidens date, jobbintervju for drømmejobben eller du kan være datteren min og fortelle at du må ha med halvannen liter vaffelrøre på skolen på fredag. Jeg prøver virkelig å huske det, og noen ganger passer det å velge strategien mas-og-gnål for å huske det. Altså, etter at du har fortalt meg om det spennende jobbintervjuet om en uke, så spør jeg hver dag, gjerne flere ganger daglig, om du gruer deg, gleder deg, om du trenger gode råd, skyss eller om du kan fortelle mer om firmaet. Og jeg spør fordi jeg er interessert, jeg er så interessert og bryr meg sånn om det at jeg ikke tar sjansen på å glemme det. Men om jeg glemmer å kjøre den strategien, så kan det hende jeg glemmer det helt. Og ikke fordi jeg ikke bryr meg. 

Det kan også hende jeg glemmer det om du er datteren min og slett ikke vil være den eneste som ikke har med vaffelrøre på fredag. Nok en gang. Da er det lurt at du minner meg på det kvelden før, og da svarer jeg nesten helt sikkert at det skal jeg ordne før jeg legger meg. Og så holde jeg gjerne på med noe annet mens jeg svarer det, sånn at de hjernerefleksene som klemmer ordene ut av munnen min egentlig opererer helt på egen hånd. 

I dag er det en sånn fredag. Dagens plan er barnehagefri for tassen og farmorbesøk etter at han har sovet førsteduppen, så jeg prøvde hardt å få ham til å sove liiiittt lenger i morges mens storesøster og pappen ordnet seg og dro. Klokka 07.23 lyste det imidlertid en vaffellampe inni hodet mitt. Jeg var oppe av senga, inn i morgenkåpa og skrenset inn på kjøkkenet i én bevegelse, akkurat tidsnok til å møte blikket til 9-åringen i det hun kikket fram fra den åpne kjøleskapdøra. DET blikket. Det sa ".......".  Jeg sa: "Øhm. Jeg tenkte å lage den nå jeg, så den ikke blir så gusjete og rar når den står over natta". Blikket hennes var forankret i meg og sa fortsatt: ".....". Og så sa hun: "Mamma." Punktum. 

Klokka 07.28 var vaffelrøra ferdig, smaker sikkert litt mandler (ikke spør hvorfor..) og hennes ære var i hvert fall reddet. Jeg har en jobb å gjøre for å gjenopprette tilliten. Igjen. Ååååhhh.....

Én kommentar

catrine R

05.10.2012 kl.22:24

Hihi, I know the feeling!! Barneball dag ( som i pynteantrekk) i barnehagen og poden møter opp i onepice!! Heldigvis bare 2 år og skjønner ikke at han er way out!! En av mange eksempel.... og kjenner jeg meg selv rett blir det mange fler som kanskje vil framkalle en smule mer reaksjon enn det glade gliset fra en uvitende 2åring:-P

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Innviklingshemmet småbarnsmor, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits