Den glade husmor

Foto: Anne Harkestad (januar 2011, 5 mnd på vei)

Hva gjør man når ambisjonene, disse cellene som sitter klistret til selvtilliten hos noen av oss, muterer og blir vokser vilt, samtidig som alle andre områder i livet også velger å vise seg fra sine travleste sider? Og det begynner å føles som galskap? Da tar man sats og hopper av toget. Det er vondt å lande, men når man har børstet av seg støvet og satt seg godt til rette et stykke fra togskinna er det ganske godt å tenke på at man ikke sitter på galskapen som ser ut til å spore av når som helst. 

Sist jeg logget meg på ripsogvanlije, i desember 2011, hadde jeg akkurat gått ut i full fødselspermisjon. Jeg var i permisjon til april, da begynte jeg å jobbe for fullt i ny jobb. Denne jobben innebar å gå fra å ha strategisk ansvar for personalpolitikken til å ha operativt personalansvar og være underlagt andres strategier. Og så reiste vi bort med venner og familie for å gifte oss. Så drev vi og pusset opp hus. Så flyttet den ene datteren min til faren med det som hører med av forberedelser og selvransakeler. Så kjøpte vi oss hus. Så måtte vi bli ferdige med å pusse opp huset vi hadde og få solgt det, det ble en drøy prosess da alle ble syke en runde hver. Og tro meg: ikke undervurder hvor mye arbeid som gjenstår når man er "nesten" ferdig med et oppussingsprosjekt. Vi hadde tusen "nesten" ferdige prosjekter.... Så var det flyttingen, akkompagnert av omgangssyke med mere. Så begynte gemalen i ny jobb, tassen begynte i barnehage, den andre datteren begynte på ny skole her på vårt nye bosted. Og jeg ble aldri frisk, det gjenstår å se hva det er men det går ikke over av seg selv (men det blir bra altså, no worries!). Så var det den nye jobben min i et veldig, veldig salgsorientert miljø som var veldig følsom for fravær. Det lar seg vanskelig kombinere med egen og barns sykdom, og endte med at nok ble nok og jeg sa opp jobben i prøvetida. Hvilket betyr at jeg nå, for første gang siden jeg var ferdig med grunnskolen i 1995 ikke har studieplass og ikke arbeidskontrakt. Rart!!

De siste månedene har jeg hatt en såkalt indre kamp mellom ambisjoner i arbeidslivet og et undertrykt ønske om å ta mer hensyn til familie og kanskje til og med meg selv. Jeg har ført en ganske hard kamp både med meg selv og forsåvidt også deler av omgivelsene om hva som er viktigst av helsa og prestasjonene i arbeidslivet. Verdiene jeg legger til grunn som fagperson innen HR har blitt satt på prøve, så også mine personlige prioriteringer. Jeg kan stolt si at jeg har holdt hardt på mine overbevisninger på begge områder. Helsa går selvfølgelig foran jobben. Familien går selvfølgelig foran jobben, i den grad man kan velge. Erkjennelsen av at jeg var på vei til å spore av med et brak går foran å på trass skulle bevise et eller annet som ikke gagner de menneskene jeg prioriterer.

Derfor føles det ikke som et nederlag å sitte her ved kjøkkenbordet i mitt nye hus i slaskebukse og kaffekopp uten en eneste plan i verden. Jeg føler det egentlig som en seier. Kanskje er det muligens noen ganger jeg sitter her fullstendig apatisk og oppløst i snørr og tårer og lurer på hva i huleste jeg skal bli når jeg blir stor og hvem som skal kunne dra nytte av ei noe pussig kjerring med tørr humor, en mild aversjon mot å bli beordret og sterke tendenser til skippertak som arbeidsform. Det kan til og med hende jeg lurer på om jeg noen gang har gjort noe riktig i hele livet mitt. Joda. Jeg er jo menneske for pokker. Men i det store og det hele- jeg vant, jeg vinner, jeg skal vinne, og mine seire skal gagne de som betyr mest for meg. Så håper jeg også at jeg får muligheten til å briljere i arbeidslivet. Kremt.. i hvert fall håper jeg at det dukker opp en fin jobb i nærheten hvor jeg kan gjøre ting jeg kan i et positivt og raust arbeidsmiljø. Jeg har erkjent at jeg trenger rause mennesker rundt meg, det er ikke tilfeldig at de jeg går best overens med er enten ganske sære eller sånne som går overens med selv de vanskeligste menneskene her i verden. Hehe. 

Enn så lenge skal jeg leve livet som den glade husmor, og for en gangs skyld ta mors anbefaling på ordet; nå skal jeg få hjemmet til å skinne. Resten tror jeg egentlig faller på plass av seg selv. Jeg er ingen konstant optimist- men en seig en. 

Ha en fortryllende dag- grip mulighetene og ta magefølelsen på alvor!

16 kommentarer

ripsogvanilje

06.11.2012 kl.13:12

mister man: Tusen takk for oppmuntrende kommentar- og litteraturforslag ;-)

mister man

04.11.2012 kl.09:38

Flott gjort!

Hvis det ikke er ironisk, så anbefaler jeg deg å fortsette!

Jeg har selv lest boken "Man of steel and Velvet" og min kone anbefaler "Fascinating Womanhood"

Og for litt ekstra krydder, boken "the surrendered wife"

ripsogvanilje

07.10.2012 kl.19:20

Ann: I wish....

Ann-Sølvi

06.10.2012 kl.16:37

Tøffa! Du kan forresten livnære deg av å skrive;-)

ripsogvanilje

04.10.2012 kl.22:08

catrine R: Snille du! :-)

catrine R

04.10.2012 kl.21:33

Endelig e favorittbloggern min tebake:-D

ripsogvanilje

04.10.2012 kl.21:03

hilda: Takk, Hilda <3

ripsogvanilje

04.10.2012 kl.21:02

goodetilbud: Hurra for deg!

ripsogvanilje

04.10.2012 kl.21:01

Tove: Enten går det bra, eller så går det over, vet du... :-)

ripsogvanilje

04.10.2012 kl.21:01

camillatakla: Takk for det, skal ta en titt ;-)

ripsogvanilje

04.10.2012 kl.21:01

Ditte: Jeg tror heller ikke jeg kommer til å angre! Og så tror jeg det blir veldig fint å tilbringe litt tid med den firbente kompisen ute i frisk høstluft :-)

hilda

04.10.2012 kl.20:38

Knakende god beskrivelse av "livet", Torunn. Ble rørt æ! Så hurra for deg og dine, jeg heier på deg ;)
Jeg er også en glad husmor :)

Tove

04.10.2012 kl.13:18

heie på dæ æ torunn:) d her bli bra teslutt <3

camillatakla

04.10.2012 kl.12:43

Bra innlegg! du har utrolig fin blogg :D Koselig om du tok en tur innom bloggen min Camillatakla@lyse.net :D

Ditte

04.10.2012 kl.11:12

Tøft gjort å starte med rene ark. Tror ikke du kommer til å angre at du kommer til å gi litt mer rom for deg selv, slik at du kan gi mer til de rundt deg :o)

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Mamma og kone med forfatterambisjoner, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv

hits