Humor og tristesse

Jeg vet ikke av noe så trist som å ikke ha humor og selvironi. Mennesker uten evne til å se ting fra noen annen vinkel enn fra hjørnet av sitt A4-liv. Et A4-liv hvor alt man til enhver tid gjør er sjekket opp mot tradisjoner, sedvane og Toppen Bechs doseringer om skikk og bruk og herskapelig adferd. 

Det må være et tussig liv. Tenk å aldri ha mot til å trå utenfor boksen, men sitte inni der og se ut på alt det morsomme som skjer. I landskapet ser man selvsagt andre som sitter inni sine tilsvarende bokser og ser ut, men man ser dem kanskje som trygge anker og på de andre, frittgående, som spennende men ganske forstyrrende? Det er enkelt å forholde seg til mennesker som bor i en likedan boks som en selv. Man må anta at med så begrenset plass er innredningen mye den samme. Man får utdelt en grunnpakke med gode norske tradisjoner, seremonipakker livet gjennom og en bitteliten dæsj gudstro og så kan man selv velge hvilken farge man vil ha på veggen i boksen sin. Men det er omtrent det. Resten foregår på grunnlag av den masseproduserte startpakken. Gudene må vite at det er trygt. Alle som for eksempel har prøvd å sette sammen en reise selv framfor å bestille en pakkereise, vet at det er mer jobb, flere fallgruver og flere overraskelser underveis.




Jeg vet at det er tussig og trist, fordi jeg har hatt perioder hvor jeg har vært så trist og tussig at jeg ikke har hatt humor og selvironi selv. Det krever en viss lykkefølelse. Man trenger ikke være Facebook-lykkelig, altså ha et perfekt liv, men man må til en viss grad være i kontakt med lykken sin for å ha humor og selvironi. Ingen som ikke er det har det gøy. De greier ikke fake det en gang. Det er bare stor forskjell på hvor triste folk kan bli før de mister kontakten. Noen er sure og grinete på en morsom måte hele livet. Andre prøver å være morsomme hele livet men greier det ikke. Det er noe med dem, man merker det. Det blir bare trist.

Når man prøver å være morsom til disse triste menneskene med de tussige livene- og jeg mener ikke å gjøre narr av dem, jeg mener oppriktig at dette er trasige saker- kan man ende opp med en følelse av å ha løpt inn i en murvegg. Hva skal man gjøre da? Sende en bekymringsmelding til oppmuntringstilsynet? For det finnes, de er nesten landsdekkende! Eller bare gi blaffen? Eller gi vedkommende en klem? Jeg vet ikke jeg, hva GJØR man når folk tar det som en personlig fornærmelse at man er morsom? Men man må vel ikke gå i den fella at man tar det personlig at de ikke har humor. Og man må vel ikke ta ansvar for det heller. Ikke alle kan hjelpes, humor er ikke en del av startpakken til boksen.

Nå er det selvsagt sånn at ikke alle synes jeg er morsom. Det er i grunnen ganske mange som blir irriterte bare de ser meg. Akkurat det synes jeg er litt morsomt. Da blir jeg ofte litt lattermild, og det gjør sjelden saken bedre. Men om man ikke deler humor med alle, kan man vel være enig om at humor gjør livet litt enklere. Noen mener latter forlenger livet, men ikke alle har den lattermilde formen for humor. Selv kan jeg ikke å le, men jeg lager lyder som mine nærmeste har lært å kjenne som et uttrykk for at jeg synes noe er morsomt. Noen humrer bare. Humring er morsomt, da lager jeg moro-lyder.

En gang satt jeg i et Viktig Møte og diskuterte en Viktig Sak. En av de som i utgangspunktet kanskje irriterer seg mest over mitt nærvær her på jorden, var uenig med meg. Jeg snakket i ikke veldig tunge vendinger om denne saken og syntes den hadde noen humoristiske aspekter også. Hvorpå vedkommende ble rasende og mente det motsatte. Hvorpå jeg syntes det var det morsomste i hele møtet og virkelig ikke greide slutte å smile. Vi er ikke Facebook-venner i dag.




Poenget er- humor er en morsom måte å være alvorlig på. Jeg blir så oppgitt når noen tror ting, eller de selv, ikke minst de selv, blir mindre viktige av at man ikke smiler, eller ler, eller humrer, eller lager moro-lyder. Jeg har funnet ut at hvis det er det som er kriteriet for å bli godt ansett i lokalsamfunnet eller big-shot i næringsliv, politikk eller organisasjonsliv, da får det bare være. Da får jeg bare gå rundt og lage moro-lyder med de andre i nedre sjikt av befolkningen. Der har vi det i hvert fall morsomt!

 

2 kommentarer

ripsogvanilje

20.09.2011 kl.21:28

kommersolen: Selvironi er kjempeviktig, humor er viktig, IRONI er viktig. Jeg har flere ganger vært ute for folk som ikke tar ironien min, og gjett om jeg står der som en idiot da, da.... Haha.

kommersolen

07.09.2011 kl.09:51

hehe låner den til å tenke på idag. Har nok mistet litt selvironi i det siste uten å tenke over det, så nå skal jeg le masse av meg selv og alle andre :) Ha en fin dag !

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Innviklingshemmet småbarnsmor, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits