Musikalitet, motorikk og morskjærlighet

Jeg har ofte latt meg imponere over den innsatsen noen foreldre legger ned i barnas fritidsaktiviteter. To foreldre i full jobb, med huslån, lengsler og sextørke legger ned et vanvittig engasjement og tidsforbruk (og her har vi kanskje allerede forklart hvorfor?). Kjøring hit og dit, heiarop, tårer, timer, dager, helger, førstehjelp for skrubbsår og såre viljer, foreldremøter og banefordelinger, konflikter og kjærlighetsaffærer mellom både barn og, i disse mine-dine-våre-tider må en iherdig oppmann sannsynligvis både megle mellom nyskilte og skille nyforelskede foreldre.




Selv har jeg aldri fått til dette. Vi har prøvd, men jeg ga opp da selv det å gå i klassen med noen som faktisk deltok på de årvisse poengrennene kvalifiserte til oppmøte i skihytta med x antall liter vaffelrøre, lenge før arbeidsdagen var over. Jeg mener hardnakket at det å bidra til samfunnet gjennom å ha en fulltidsjobb balanserer mangel på frivillige verv og dugnadstimer, og at dette godt kan gjøres av hjemmeværende, deltidsarbeidende og permitterte. Det kan man selvsagt ikke mene uten å følge opp, så nå som jeg faktisk er i permisjon, har antall fritidsaktiviteter for ungene gått fra null til foreløpig 4, vi jobber for å få til en femte og så har jeg ordnet meg med min egen. Jeg har fått en hobby! Tataaa!

Det ble ikke helt som vi hadde tenkt det. Vi hadde egentlig ikke tatt høyde for at førsteønsket på Kulturskolen ikke skulle bli innvilget, men for å være litt artige satte vi cello som andreønske på den eldste. Da vi fikk telefon fra en overlykkelig musikklærer som ENDELIG fikk en cellist, fikk jeg delvis dårlig samvittighet for at vi ikke kan skilte med en datter som har skreket seg til cello-timer i årevis, eller musikalske gener. Det kan være jeg fornærmer noen, men jeg tror ikke hun kan skilte med et eneste musikalsk gen. Undertegnede spilte piano i ti år uten å utvikle meg en millimeter fra det punktet hvor jeg kunne alle notene og evnet å trykke på stort sett riktige tangenter i et noenlunde tempo. Men nå skal frøkna spille cello. Det er bare hakket bedre enn fiolin, noe jeg aldri har greid å bestemme meg for om er et uttrykk for en definitive morskjærlighet- eller det motsatte. Det å gi poden sjansen til å få kontroll over buen krever en usannsynlig tålmodighet og tåleevne i forhold til irriterende lyder. Jeg har ikke det i genrepertoaret mitt, ikke det minste av noe av det der. Det å kreve at ungen gjør den innsatsen som kreves for å mestre det, særlig når man er klar over de sju hundre genetiske tilleggsmetrene, kan lett ses på som ren ondskap. Men etter å ha studert uttrykk og kroppsspråk både på jenta og musikklæreren nøye på informasjonsmøtet i dag, har jeg bestemt meg for at dette blir min definitive kjærlighetserklæring. Om nødvendig får jeg montere akvarium med høretelefoner på stua og slå meg ned der. Det er, må jeg innrømme, det beste bidraget jeg kan gi til den gryende cellistkarrieren; tålmodighet.

Jeg håper selvsagt hun liker det, og jeg kommer helt sikkert til å være den mest sipete og sentimentale av alle på første konsert.


Jeg er etter en klargjørende tale fra 9-åringen inneforstått med at
konsertantrekket til en cellist ikke er akkurat HVASOMHELST.


8-åringen skal ta dramatimer. Som seg hør og bør i en sånn familie, hvor mor har permisjon og skal gjøre sin del av frivillig og entusiastisk innsats, stilte hun til første time i fotballklær, siden vi hadde bare akkurat med tid for å rekke fotballtreningen etterpå. Denne kombinasjonen av dramatimer først og fotball etterpå kan vise seg å bli interessant! Denne undervisningen foregår et stykke herfra, men tuppa insisterer på å ta buss til og fra. Det er grei bussvei, men... 8 år? Jeg har allerede kapitulert, så neste torsdag blir det buss- én vei.
Gjett hvilken mamma som kommer til å ligge tre biler bak og gjemme seg bak rattet.


Drømmer om å spille rosa flamingo...


Minstemann, han skal pangstarte motorikken. Jeg leste en undersøkelse fra NTNU hvor de hadde testet motorikken på 5-åringer som hadde vært på babysvømming og en kontrollgruppe av 5-åringer som ikke hadde vært det. Forskjellen var enorm! Som prematur og allerede under behandling til manuellterapeut for låsninger i nakken, tar jeg ikke sjansen på å IKKE teste ut dette. I september setter vi i gang, da skal vi legge oss i bløt både far, baby og jeg.

Siste aktivitet for høsten blir noe så ambisiøst som et apellmerkekurs for hunden. Og for meg. 8. oktober er det apellmerkeprøve, hvor hunden skal gjøre usannsynlige kunster som å sitte, ligge og bli- og ikke ALT mulig annet, slik han vanligvis gjør.

Så da, da er det bare å brette opp ermene og la entusiasmen og engasjementet flomme, hele høsten, så skal det bli både drama og musikk til jul! Jeg er glad jeg ikke lenger blir familiens eneste drama queen jeg!




Én kommentar

Rita K

26.08.2011 kl.10:53

D høres ut t å bli ein travel høst! Når ska vi få tid t å spæll liverpool midt oppi alt d der? :-D

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Innviklingshemmet småbarnsmor, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits