Kunsten å forstå at man er unnværlig

4 måneder ut i permisjonen begynner jeg å forstå poenget.


Jeg er unnværlig!

Jeg har lov til å ha permisjon!

Det er lurt at jeg tar permisjon når jeg uansett ikke får gjort det jeg lover, samme hvor lyst jeg har, fordi jeg faktisk HAR en liten baby som knirker hele dagen og to storesøsken som akkurat nå trenger spesielt mye oppfølging og vi har et hus som skal bygges og et som fortsatt ikke er riktig ferdig oppusset *pust inn*

Det er bare dumt å ha abstinenser etter å komme seg på jobb når det faktisk er ganske digg å konse på de andre tingene i livet den lille stunden man faktisk kan.

Å ha et ønske om å klatre veldig på kompetansestigen med jobb i det private næringslivet når man er kvinne i fertil alder er noe dritt. Faktisk, det er like greit å droppe det. Det er snakk om en liten stund i den store sammenheng, og hva ville jeg, som HR-ansvarlig, rådet medarbeidere til? Ta denne tiden, bruk den godt, ikke press deg selv NÅ, kom heller sterkt tilbake og ha overskudd til å yte når du er KLAR for det!

For hva gjør jeg? Jeg mener, håper og tror jeg skal greie over jobben OGSÅ og er kjempepositiv til å hive meg over nye oppgaver. Men hva skjer? Jeg gaper over for høyt, oppgavene blir ikke utført så tilfredsstillende som verken jeg eller andre skulle ønske og alle blir bare irriterte. I stedet for at jeg bare blir borte, og kanskje til og med savnet, haha!

Men nå er det slutt. Jeg har faktisk allerede gitt beskjed. Jeg skal fullføre de tingene jeg har lovt, men ingen nye oppgaver tar jeg på meg. Nå skal jeg være hjemme og dyrke denne mammatilværelsen som i retrospekt kommer til å være uendelig dyrebar. Jobben får vente. Jah. Det får den, faktisk. Denne gangen kommer alt annet først.

Hva er jeg redd for, egentlig? Rent bortsett fra at jeg frykter for ikke å bli tatt i betraktning, at den nyfusjonerte organisasjonen setter avgårde og glemmer meg langt der fremme? Eller at jeg har i bakhodet det kjente skremselet med at kvinner i fødselspermisjon sakker akterut i lønnskampen? Eller at jeg faktisk føler at jeg bryter arbeidsavtalen min hvis jeg skulle komme til å sitte hjemme en dag uten å ha spesielle planer og faktisk ha det bra sånn?
Jeg er ikke sikker på hva det er, foruten dette. Kanskje bare å skuffe meg selv, å ikke føle at jeg har presset meg selv hardt nok, at om noe går galt ett år fram i tid kommer jeg til å tilskrive det min manglende innsats uansett hva som er rasjonelt å skylde det på. Jeg har aldri higet etter en konjakkposisjon i næringslivet, det er lite jeg finner like lite sexy som kombinasjonen grunn sjel og mye penger. Det går dessverre ofte hånd i hånd med dårlig smak også. Det morsomme med å være på Capri er at man kan rangere formue ut fra hvor jævlig folk går kledd. Det er bare en påstand. Den er muligens grunn... 

Jeg er imidlertid overbevist om at jeg er jævlig god på et eller annet og at det burde noen være villig til å betale meg godt for. Hah! Det hadde jo vært kanon om noen kom til meg en dag og sa at dæven, det talentet ditt må vi ta vare på. Mulig noen må finne det først, riktignok. Men jeg er helt sikker. Noe duger jeg skikkelig til! Forhåpentligvis noe av det jeg driver med. Som akkurat nå burde være å være mamma. Men det er heller dårlig betalt, sier ryktene. Så da må jeg vel drive litt med jobbting da, så jeg har et håp om å ha et talent som genererer lønnsslipper.

Puh. Noen må jobbe med seg selv...

Én kommentar

Tove

24.08.2011 kl.21:56

KOS DÆ MENS DU KAN ;)) husk vi ska jobb nå år til.....så ikke gru for annet, enn at du får jobbet timene dine før du sitter på gammelhjemmet og skjelver;)

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Innviklingshemmet småbarnsmor, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits