Hah! Det er mamman sin, det!

Jentene ankom Værnes 21.10, det fulgte klem og hei og jeg måtte overbevise representanten fra flyselskapet om det det faktisk var mine barn (det har sine fordeler at kidsa har arvet noe, dama fra flyselskapet sa jeg ville hatt større problemer med å overbevise henne om at jeg IKKE var mamman...). Hadde selvsagt glemt leg, dog ikke lengre unna enn i bilen utenfor terminalen. Det slo meg at jeg har blitt usedvanlig organisert i sommer.

Da de fikk vite at lillebror ikke var med, tinget den ene på å sitte i framsetet. "Ånei, here we go...", tenkte jeg. Men storesøster bare nikket ivrig og sa at ja, det er bare rett og  rimelig det, jeg satt der sist!
Jeg måtte sjekke pupillene deres, bare for å være på den sikre siden.

Bagasjen kom. De sa det var bare ett kolli. "Ånei, da goes we sikkert nå da", tenkte jeg. Plukke bagasjen av båndet er veldig populært og jeg liker at ungene klarer ting selv så det får de gjøre. Men ett kolli fordelt på to unger? "Du løfter, jeg hjelper!", sa den ene. Og da den andre sa "okei!" måtte jeg sjekke om de hadde kuler i hodet.

På vei ut utgangsdøra til terminalbygget tenkte jeg at det var helt ekstraordinært at vi var kommet så langt uten krangling eller kjefting. HELT ekstraordinært, vi når vanligvis ikke bagasjebåndet engang.

Halvveis hjem hadde jeg riktignok konfiskert en tyggis etter tiltagende slafsing, men helt uten sure miner og men en forståelsesfull reaksjon fra tuppa som måtte hive den ut vinduet. Nå vet hun det kanskje ikke, men jeg hørte hun mumlet "jaja, smaken var borte og jeg har tre pakker til i veska" før hun snudde seg og smilte bredt. Det var nok bare smilet som var tiltenkt meg.

Og hva skjer når vi kommer hjem? Den største får forevist sitt rom, nyryddet og nyvasket og dandert og bittelitt stashet opp med nytt pledd og sånn, men ingenting mot det helt nyoppussede rommet den andre, av forskjellige årsaker, har fått. Jeg HÅPET jo at nytt pledd og litt stash ville redde situasjonen, men var veldig usikker. Så da den største fikk se det nyoppussende rommet til den minste og mente at det var kjempebra at hun fikk seg nytt rom for det hadde hun fortjent... da visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle reagere.

Utvalget i kjøleskapet var litt skralt, så jeg måtte improvisere noe kveldsmat. Nye ting er fy-fy for jentene her, så jeg ba en stille bønn til matgudene og krysset fingrene. Og brødskive stekt i rørt egg, med melisdryss og stekt bacon til, det var faktisk det beste de har smakt noen gang.

Nå sover de, to kjempeglade, kjempefornøyde og strålende blide jenter. Jeg må nok fordøye inntrykkene. Jeg er stolt, glad, rørt og veldig, veldig forvirret. Jeg har riktignok kommet godt i gang med å rydde, vaske og organisere alt rundt meg, i håp om at det skal vaske bort stress og rydde plass for noe tålmodighet i hodet mitt, men... virker det? Kan det virkelig tenkes? Kan det være mulig at Captain Chaos har nådd et delmål på veien til å fullføre sin mission om en harmonisk hverdag?

Jeg erforsiktig optimist og veldig, veldig spent...





Én kommentar

Hei! Er ikke meningen å spamme bloggen din med ønsker om egenreklame, men jeg ser du bor i nærheten av Trondheim, og at du har mange lesere. Jeg har ikke så mange lesere, men har et VELDIG VIKTIG budskap til alle som bor i Trondheim og omegn...særlig kvinner. Jeg ønsker å advare så mange som mulig så de ikke blir utsatt for det samme som meg. Jeg fikk ansiktet ødelagt av plastisk kirurgi ved Klinikk Stokkan i Trondheim. Dersom du har lyst til å legge ut en link til bloggen min for å hjelpe meg å advare andre, så har du min tillatelse til det. Jeg er ikke ute etter å få masse oppmerksomhet eller å havne på topp 40 lista. Jeg vil bare advare så mange som mulig! Med vennlig hilsen "Trist jente 28".

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Innviklingshemmet småbarnsmor, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits