22. juli- bisarre tanker, politikken og media

Jeg gråt ikke da togene brant ved Åsta. Jeg gråt ikke da Sleipner gikk på grunn. Jeg gråt ikke da 2010 var over og leste at 210 personer hadde mistet livet i trafikken det året.

Men jeg har grått etter 22. juli, i tide og utide. Jeg var ikke tilstede, jeg er ikke pårørende til noen av ofrene, jeg har ikke mistet noen av mine og jeg har aldri vært noen AUF'er eller AP'er. Mens noen er over i galgenhumoren og distanserer seg fra det, kan jeg ikke unngå å kjenne det sprenger bak øynene støtt og stadig ved tanken på alt rundt dette. Det er så mye som er så ekstremt at det langt overgår fantasien til den mest hatske, diabolske, innfule faen.

 Feigheten

En bombe, noen dødsfall og store materielle skader fortoner seg som et levelig alternativ til de påfølgende hendelsene. Det er de som gjør det så usannsynlig ondskapsfullt. Noen var uenige med meg i at det er feigt å henrette mennesker ansikt til ansikt, at det er feigere å gjøre det med en bombe. Det er jeg ikke enig i når du hensetter deg i en annen sinnstilstand med steroider og musikk, og inntar en øy med ubevæpnede barn og agerer som det var et levende brett i et dataspill.

De bisarre tankene

Det å tenke at en bombe og 8-10 døde hadde vært greit er en bisarr tanke. Da dødstallene i en periode nærmet seg 100, tenkte jeg at dersom det lander på like under 100 nå, vil noen da se det som en utfordring til å nå 100? Jeg tenkte at alle kommunene som nedprioriterer svømmeopplæring burde blitt stilt til ansvar for de som druknet da de prøvde å komme seg bort. Jeg tenkte at jeg håper ikke dette fører til at de som har hatt klare meninger om hva norsk kultur er, unnskylder seg og endrer sine meninger, fordi det ville være skremmende om sterke meningsbærere i samfunnet ikke står for det de sier. Vi trenger ikke å være enige med dem, men vi må kunne stole på at folk mener det de sier.

Perspektivet

Noen dager etter 22. juli så jeg på nyhetene at 130 personer var drept i Syria. Sånne tall flimrer over skjermen støtt og stadig, jeg tar det ikke innover meg hver gang. Jeg kan ignorere at 100 personer er drept i et selvmordsangrep et sted fordi jeg må følge med så indrefileten ikke blir overstekt. Men nå, fortsatt uten å være pårørende eller direkte berørt, sier tallene meg noe. Og jeg lurer på hva de som har kommet hit som flyktninger fra krigssoner, eller sett hva som skjer der, må tenke. De som overvar og overlevde Srebrenica, hva tenker de? De jentene som kommer fra India, hvor 50 millioner jentebarn mangler, hva tenker de? Er vi selvopphøyende, selvelskende og kollektivt egoistiske som lager rosehav for 77 drepte, når det i 2010 døde i gjennomsnitt 2 barn daglig i krig bare i Afghanistan? Eller er det denne reaksjonen som skiller oss fra resten av verden? Og er det i det hele tatt riktig å gjøre denne sammenligningen??


©2008-2011 *oprisco



Politikken

Norge har ikke endret seg. Politikken med dens innhold, nødvendighet og fallgruver består og skal bestå. Meningene skal bestå. Mange vil tenke over retorikken og det er flott, og noen vil gå i seg selv og finne ut at de prinsippene de la til grunn for sine meninger er endret som følge av dette. Men Norge har ikke endret seg og de aller, aller fleste av de politiske temaene er fortsatt de samme. Jeg håper ikke én persons ondskap og galskap tar fra noen motet til å stå for det de mener. Det er på naivitet vi kan hente en gevinst. Og på et tidspunkt må vi gå videre. Det blir på mange måter godt å komme til 13. august og se partiledere igjen krangle om det som fortsatt, i lys av 22. juli, virker som trivielle ting, som enerom på sykehjem og skolebøker til elevene. Men for våre eldre og for våre barn er de diskusjonene akkurat like viktige som før. Vi glemmer aldri 22. juli men vi må gi slipp.

Den norske kulturen

I mine øyne er det ingen motsetning mellom norsk kultur og multikultur. Den norske kulturen forsvinner ikke automatisk av at vi får andre religioner inn i landet. Hva er den norske kulturen? Det er verdiene og respekten for enkeltindividet som er viktig, og de bæres fram av mennesker, ikke av hijaber, militærstøvler og kalotter. Av alle guder, profeter og martyrer har ingen fanget den norske kulturen like godt som Thorbjørn Egner: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil. Det glemte han i manifestet sitt.

Media

Du verden. Etter noen dager hvor virkeligheten overgikk tabloide fantasier til de grader at fakta var mer enn nok, har media igjen begynt å knives om oppmerksomhet. Jeg la merke til en av de aller første ikke-terror-nyhetene som dukket opp igjen på vg.no. Riktignok ikke et hovedoppslag, men litt ned på siden. Redaksjonen var tydeligvis fortsatt preget av alvoret, for værmeldingen var skrevet og illustrert slik at de så ut som de virkelig mente at de måtte unnskylde seg for at været fortsatte å virke. Jeg synes det var fint, jeg. Det var en strime av menneskelighet i det.

Foto: Lise Åserud / Scanpix.



Så gikk det over. Etter at alle de første, fryktelige fakta var kommet for dagen, begynte den tabloide kampen igjen. Og det synes å være lett, altfor lett, for journalistene å ty til de hjelpemidlene ABB har lagt ut til dem. I omtaler av manifestet adopterer flere av dem det samme språket som han selv bruker i manifestet. Det er tungt og omtaler helt dagligdagse hendelser i en slags opphøyd form, det minner meg om hundre år gammel russisk skjønnlitteratur. Og så bildebruken, som sjefredaktør i Dagbladet, Lars Helle, forsvarer i dag. Han mener at alle som ønsker mindre bruk av bildene av den rødkledde, smilende ABB har misforstått. "Fra første dag har Dagbladet kledd av Anders Behring Breivik og alt han står for. Bruken av bildene har vært et ledd i dette, ikke noe slags forsøk på forherligelse."  Det er flott! Det er bare det, at når bildet av ham brukes på annenhver side i avisa, hver dag, og på nær sagt alle artikler på nett, har det ikke med Dagbladets ideelle mål om å bidra til å "kle av" ABB, vi er over på ren tabloid journalistikk hvor denne typen paparazzibilder er så sentralt.
Videre sier han at "...avisforhandlere som har fjernet aviser fra stativene eller snudd forsidene innover. Dette er meget alvorlig. Som distributører må de være verdinøytrale". Spot on, big guy, det er meget alvorlig. Kanskje sjefredaktøren burde ta hintet i stedet for å trå til med en smakløs og ignorant forsvarstale? Jeg tror ingen forventer at man overhodet ikke bruker bilder av kreket. Men det hadde vært fint å kutte bruken- kraftig...

Lars Helle er sjefredaktør i Dagbladet.
Foto: Jørn H. Moen/Dagbladet.no


Generelt synes jeg media har håndtert dette på en behagelig måte, sakens grusomhet tatt i betraktning, med respekt og verdighet. Det er bare disse tabloide gribbene som begynner å få kjente tendenser tilbake. Jeg får assosiasjoner til det å miste en av sine, og oppleve omtanke og omsorg fram til begravelsen er over- så går livet videre for alle andre mens sorgprosessen begynner for en selv. I den sammenligningen framstår tabloidene nå som mindre berørt enn de øvrige- underlig, siden ihvertfall én av avisredaksjonene måtte rømme sine lokaler umiddelbart etter terrorens første del og burde ha respekt for konsekvensene angrepene har hatt for sine lesere.

For å understreke tabloidenes bisarre verden: Såvidt jeg har kunnet se, uten å ha sittet klistret til nettavisene 24/7, var Gro Hammersengs graviditet den første hovedsaken etter 22. juli som omhandlet noe annet enn terrorsaken...

7 kommentarer

ripsogvanilje

06.08.2011 kl.23:53

Anonym: Taaaakk

ripsogvanilje

06.08.2011 kl.23:50

Pia: Stemmer, det var en av de første, men heller ikke hovedsak. Det ville sikkert vært stoooort hovedoppslag under normale omstendigheter.

Pia

06.08.2011 kl.22:24

Trur at Amy Winehouse va død faktisk va den første nyheten etter Behring.

05.08.2011 kl.23:02

Du skriv så bra, Torunn!!! At du ikke e journalist, det fatte æ ikke!! :-)

Knallsterkt innlegg!!!

maeml0ve

05.08.2011 kl.14:19

huff ! kjempe bra skrevet :(

- koselig med kommentar tilbake

Im

05.08.2011 kl.13:50

For et fantastisk innlegg. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Tomasrekstad

05.08.2011 kl.13:40

Enig med deg!

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Innviklingshemmet småbarnsmor, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits