Stedet som gruser City Syd

Gemalen og ungene driver og har avtaler som skal være fordelaktige for dem begge. Stort sett går det på at de skal la ubehagelige, ekle eller støyende uvaner være i en ukes tid mot at de får gå bananas på et lekeland som belønning. Det virker for meg som det er hele tiden i hvert fall, mens det i virkeligheten har vært bare en sånn tur. Det kan kanskje ha sammenheng med hvor ofte disse avtalene faktisk gir full uttelling. Bra initiativ, da. Belønning i stedet for straff er alltid positivt. Dog, etter i dag er jeg usikker på om det er belønning i stedet for straff, eller om vi voksne burde skjønne nok til ikke å utsette ungene for denne "belønningen". Jeg kan først som sist konkludere med at det er jeg som er nepa i bildet her.

Ukas mission for 9-åringen: Ikke spis på fingrene og neglene. Fortsetter det i samme tempo har hun bare noen ruglete kjøttknoller igjen utenfor knokene før jul, stakkar. Ironisk nok er det negledesigner som er det store yrket for tiden, uten at det motiverer nevneverdig. Man kan jo bare ansette noen med fingre som virker bedre.



Belønning: tur til Lekeland. Det har poppet opp flere sånne i Trondheim den siste tiden, eller de siste åra. Det ene, som ligger på Heggstadmyra og er kombinert med bowling og go-cart, er jeg kjent med fra før. Der er det en romslig inngang med bowling til venstre, go-cart til høyre og kvisete fjortenåring som selger blaut pommes og slush rett fram. I andre etasje er det inngang til lekelandet, som jeg har oppfattet som et slags hoppeslott på steroider. Det ligger utenfor mitt preferanseområde, men de ungene som inviterer til bursdagsselskap der blir tilsynelatende helter i opptil flere dager etter selskapet. Vi kjører ikke superheltbursdager, her er det dobbeltbursdag siden de har bursdag tett og er så jevngamle, og det er ute, med engangsting og papirduk og ute uansett vær. Noen må være den kjedelige mammaen også, mener jeg. Og noen ganger må det være meg. Jeg får tross alt tilbake kred når jeg foretrekker å spise deigen framfor den ferdige baksten. Mamma, du er så UNG, du! stråler ungene da. Og da stråler jeg tilbake. Jeg burde visst bake mye mere.

Jeg var ikke klar for bytur og mye folk og hurramegrundt i dag, sånn i utgangspunktet. Selv med en fantastisk rolig baby som er levert i henhold til våre høye krav til komfort (han sover på natta og er generelt rolig og tilfreds), kan det bli noen korte netter innimellom. Sist det var en sånn dag var da barselgruppa var på besøk hos noen barnepsykologer og andre som jobber med å synes noe om hvordan folk ser ut til å ha det. Da var jeg visst så trøtt at hun ene hadde kontaktet helsesøstra vi går hos etterpå, og innkalt seg selv til møte med henne og meg til høsten. Jeg antar hun skal finne ut hvordan jeg EGENTLIG har det. Nå var ikke min noe diffuse tilstedeværelse den dagen symptomatisk for noe annet enn litt lite søvn, men jeg må rose omtanken. Det er godt for de som føler at fotfestet holder på å glippe at noen tar signalene

.

Men tilbake til i dag, jeg kjørte den ene tuppa på en aktivitet i morges og hadde belaget meg på å vente til hun var ferdig. I halvørska etter den korte natta pakket jeg alt, sjekket alt og sjekket til sist at lokket på flaska med melk var godt skrudd igjen. Det var den nemlig ikke sist... Vel framme og vel plassert i ventestilling var tassen sulten, og jeg var godt forberedt. Og det var jeg jo. Bleier, kluter, salver, ekstra smokk, flaske med toppa godt skrudd igjen. Men hadde jeg husket å putte melk oppi flaska...? Næh!



Min høyt elskede iPhone 3Gs fikk nådestøtet da den spratt ut av vogna på triletur i går. Mitt forhold til den er sånn at jeg melder meg frivillig som forsøkskanin den dagen de begynner å operere dem inn i håndflata, så en egen tur til byen for å hente ny telefon var helt selvfølgelig. Og da var det min kjære fikk den fikse ideen at vi kunne jo ta med ungene på dette lekelandet, da. Det ligger like ved City Syd, ei bule jeg har særdeles lite til overs for på alle mulige måter. Må jeg dit likevel, er det inn, finn og rett ut igjen.

Babyen fikk seg mat, NAN selger fastfood for babyer. Ferdig, langtidsholdbar morsmelkerstatning på boks. Det er i grunnen usannsynlig ekkelt. Vi dro hjem og plukket med oss 8-åringen, som måtte slepes søvndrukken ut av senga og spyles våken klokka tolv. Vel framme på lekeland åpnet vi døra til det som vel må kunne kalles moderne søple-barne-tv i virkelig versjon. Støyen møtte oss som en vegg, og hvis jeg skjelet bittelitt lignet hele scenariet på en impresjonistisk fargestudie. Juliværet i Trøndelag hadde satt halve Trondheim på ideen om å dra akkurat dit, og de ungene som var der bar preg av å ha vært tvunget til i overkant mange stillesittende aktiviteter med samtidig sukkerinntak over en periode.



Like innenfor inngangen mått vi gå en trapp opp, og vi var bare en av mange familier som lempet barnevogner opp og ned mens fem andre stod og trippet for å komme seg forbi. Så en resepsjon/snack bar hvor barna kunne få kjøpt pølser av mekanisk utbeinet kjøtt og mel, pakket i brød av luft og sukker og litt mel. Pommes frites hadde de, også næringsrikt og godt, og så kunne man la metershøye barn skylle det hele ned med en like stor plaststrut full av frossen sukkerlake i form av slush. Rett innenfor ligger en liten butikkavdeling, hvor en stor hylle full av sukkerspinn på boks dominerte.

På første forsøk kom jeg ikke lenger enn til resepsjonen før jeg snudde og bare måtte ut. Jeg hadde heldigvis et konkret shoppingoppdrag å skylde på. Ungene løp inn, og jeg løp ut. Jeg løp mot City Syd, og jeg følte lettelse og et snev av normalitet ved å være der inne. Det satte umiddelbart opplevelsen i perspektiv.

Tilbake på lekeland'et måtte vi forbi respesjonen, butikkdelen og opp ei kjempelang trapp, fortsatt med barnevogn, for å komme opp til området forbeholdt foreldre. Støyen der var fortsatt så intens at jeg holdt for ørene for babyen mens vi satt der. Jeg studerte de andre, det var masse folk og både foreldre og besteforeldre hadde tatt turen, mange hadde med baby som oss. Noen strikket, noen snakket, noen drakk kaffe, noen leste avisa, noen så tomt ut i lufta og lurte kanskje på hvilken planet de hadde landet på. Den tanken slo meg også. Det kan ikke være normalt. Ungene brølte, løp, hoppet, ristet, veivet og utagerte som det var et avgjørende slag i en virkelig jungel, ikke bare lek i en liksomjungel. Og alle, bortsett fra disse få med det fjerne blikket, så ut til å innfinne seg og oppføre seg som om dette var helt normalt!? Det er kanskje sånn- nok en gang- at det er jeg som er outcast. Hvilket betyr at jeg ikke vil bli normal, forøvrig.

Uten at jeg hadde meddelt ungene noe om mine tanker om stedet, kom de løpende og orket ikke være der. Trøtte, sultne, tørste, og mest av alt furt for at de ikke fikk verken sukkerspinn, slush eller noen av de andre fristelsene i snackbaren. Det ble til at jeg tok med babyen og den minst motiverte av jentene og dro, mens gemalen og den andre ble igjen. Vi dro på jobben min og hentet ny-telefonen min før vi dro hjem. Det var stas! Jeg elsker nye telefoner!

Det var deilig å komme hjem til vårt lille hus på vårt lille sted, med ro og fred som bare er avbrutt av syklende barn som hyler av skrekk og glede på vei ned bakken utenfor, trafikken til boligfeltet og tutingen fra toget, når vinden blåser den retningen, og et og annet fjernt møøøøø som minner meg på at vi bor et stykke utenfor byen.

De to andre var kommet hjem før oss. Jeg håpet det var fordi de også hadde innsett at det var en liten bit av helvete vi hadde vært vitne til. Den illusjonen glapp da jeg så en en-meters slush-strut på kjøkkenet. Bonuspappa hadde trådd til etter at jeg dro. Det bekrefter som jeg nevnte innledningsvis at det er jeg som er nepa her, dobbel-ute-bursdag-mammaen som forlanger at ungene står i kø når de skal få kake og fordeler ungene på en halv kvadratkilometer for å redusere støynivået.

Så jeg, jeg får friste med en skogtur når jeg skal belønne noe. Men bonuspappaen, han har scoret bonuspoeng. Som nabogutten på 7 så vakkert konkluderte; han er bonuspappa nå, men med nok bonuspoeng kan han bli ordentlig-pappa.





 

2 kommentarer

ripsogvanilje

13.07.2011 kl.23:33

a4liv: Vi vurderte det her i vår vi også, da begge skulle feire barnebursdag og jeg lå på sykehuset med prematur gutt. Det var helt klart et veldig enkelt alternativ, og jeg forstår hvorfor mange bruker det. Tid spart og ungene digger det, kjempeargumenter. Det ble til at selskapet ble en måned forsinket- og holdt ute. Tjuefire unger inne hadde tatt livet av meg :-P

a4liv

13.07.2011 kl.23:30

He he, du skriver så utrolig bra og morsomt ;) Har selv vært på sånn lekeland, men det her på Gjøvik er nok noe mindre, skjønt ofte like støyende. Gremmes over å innrømme det, men jenta vår har feiret bursdag der en gang også. Lettvindt å slippe unna å ha det hjemme ;)

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Innviklingshemmet småbarnsmor, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits