100 push-ups!

Det har vært så som så med bloggingen de siste ukene. Dels har vi hatt for oss noen problemstillinger som jeg bare kunne ironisert over dersom de hadde vært mine. Men selv om jeg kan brette ut om mine egne skavanker og feilvurderinger, har jeg en case hvor det får bli opp til andre å velge hvorvidt de noen gang skal utlevere seg selv og sitt.

For min egen del har jeg vært i en liten nedoverbakke i det siste. Dette overfladiske, utslitte og for alle andre enn meg selv uinteressante temaet "mitt forhold til min kropp etter fødselen" har satt meg på en prøve. Det overflødige etter fødselen, det som føltes som bare "litt" like etter fødselen, det er stuck og føles ikke som "litt" men "kjempemye". Vekta står på stedet hvil, der det var muskelmasse er det nå enten en uformelig myk masse, som varm marsipan, eller ingenting.
Jeg synes det blir stadig mindre morsomt at det ser ut som jeg har smeltet i sola. Det blir dårlig med trening, særlig kondistrening, fordi dagene egentlig bare flyr avsted. Jeg kan ikke jogge ennå, jeg vil ikke overlate junior til barnepasserne på treningssenteret og jeg får ikke til å forlate verken ham eller godværet på ettermiddag og kveld for å trene. Løypene for turgåing i nærområdet er oppbrukte og drittkjedelige og jeg har aversjoner mot å kjøre steder for å gå tur. Kjøre til treningssenteret ja, det kan jeg gjøre, men det er fordi de har apparater som jeg ikke har hjemme. Vei har jeg jo utenfor døra!




For å hjelpe meg selv litt på vei, må jeg ty til enkle midler. Jeg er født lat, feig og forvirret, og driver stadig å påtar meg oppgaver som opponerer mot disse medfødte lytene. Derfor blir trening for meg som avholdenhet for en alkoholiker. Har jeg først havna utpå med potetgull og sofaliv, er det en sabla jobb å hente seg inn igjen. Så babysteps, babysteps... Alt blir enklere om man har et konkret mål, og sier man det til alle har man også fordelen av å ha gitt seg selv en slags moralsk forpliktelse om å gjennomføre.

I fjor løp jeg en etappe av St. Olavs-loppet.  Det skulle jeg i år også, men det ble ikke mulig å gjennomføre på grunn av, hm, noen fysiske hindringer som kom som følge av fødselen. Da forsvant motivasjonen til å trene også, tvert.

Jeg har aldri giddet å trene overkropp, så nå tenkte jeg at skal jeg først ha et mål, kan jeg like godt sette meg et mål som gir meg noe jeg aldri har hatt før; noe tøffere enn fiskeboller i overarmene! Åh, som jeg alltid har misunt dem som har sånne pene, veldefinerte skuldre og overarmer. Det har det jo fordi de har gjort noe med det. Jeg har aldri gjort det, for det er ikke gøy å avsløre hvor svak man er. Men nå skal jeg virkelig trå til, og har lastet ned 100 push-ups-app på telefonen. Med den skal jeg visstnok greie 100 push-ups i løpet av 6 uker. Jøss!
Først skulle jeg ta en test på hvor mange jeg greide, og ut fra det beregner app'en hvordan treningsprogrammet mitt ser ut. Joda. Jeg greide.. ingen. Ikke EN ENESTE push-up greide jeg. Du snakker!
Over til plan B; kjerring-push-ups. Jeg kjenner at jeg rødmer av å måtte innrømme det, men jeg må faktisk ty til målet 100 kjerring-push-ups. Først, ja. Bare for å trene meg opp til å greie én eneste vanlig en.

Til jul skal jeg jaggu greie 100 vanlige push-ups. Hører du? Til jul!

Hoi... her skal det jaggu trenes!

Én kommentar

catrine r

14.07.2011 kl.17:16

Hihihi, du aner ikke hvor lettet jeg ble over at det ikke er bare meg i hele verden som ikke klarer en vanlig push-up. Har faktsik latt være å prøve de siste årene bare for å spare meg selv for ydmykelsen. Jeg som da faktisk anser meg selv for å være ganske sterk.....:-P

Og smeltet marsipan ja, hmmm, Oliver er snart 2 1/2 og tilstanden er fortsatt den samme. Gratulerer til meg som faktisk har sånn ca 10000 ganger mindre motivasjon og selvdisiplin nok til å komme igang med treningen. Men WTF vi e jo blandt Norges tøffeste kvinns og faen ikkje så verst tross mangel på trening. Så skål med potetgullskåla og enda mer skål med glasset med Cava:-D

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Innviklingshemmet småbarnsmor, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits