Duttedutteduttedutt!

Jeg diddelidiii'er, duddelidutt'er, tittentei'er og borte-bø'er med mini på fanget, på brystet eller i hendene ca. 16 timer i døgnet for tiden. De resterende 8 timene hvor han ligger i vognen, i sengen, i bilstolen er i fanget til storesøsken og far, føler jeg at jeg har plassert ham alene på ei flåte på ei stri elv.

Hvor kom dette fra? Jeg, Selveste ungene-får-lære-seg-å-ikke-henge-i-skjørtene-mine-mammaen, som av prinsipp har holdt smokker langt unna ungene og hvis standardsvar på alle protester er "jeg spurte ikke om du ville, jeg sa du skulle". Hvilket stort sett stemmer og hvilket fortsatt vil være min eneste kommentar på utbruddet "åååååeeeehhhhh!!" når de store blir bedt om å sette skoene i skohylla i stedet for midt på stua.

Men ser jeg ikke konturene av at jeg kommer til å si "nåmmen, dutteduttedutten og helledussen og rusketusken til mamma, selvsagt skal jeg knyte skoene dine, du er jo bare femten, lille vennen, men vil du ikke ha litt varm kakao med is i først"?



Eller er dette normalen? Det er kanskje det det er? Jeg har fast jobb med fødselspermisjon, et rødmalt hus, stasjonsvogn og hund og har sodd og kjøttkaker på middagsplanen, og jeg har en tilstedeværende bedre halvdel som er ivrig utøver av farsrollen både til sin biologiske sønn og sine "bonus-døtre" som var inkludert i ferdigpakken han slo til på for noen år siden. Den viste seg å være halvferdig, riktignok, men en pakke var det i hvert fall.  Da tuppene var små, var jeg alene med dem og hadde cirka hundre tusen baller med pigger på i lufta og hadde firkantede grenser og kustus som overlevelsesstrategi. Og greit nok, det var det som skulle til for at jeg skulle få en skikkelig utdannelse og jobb og kjøpe hus, fordi jeg ville at også de materielle rammene for oppveksten til jentene skulle være så trygg og stabil som mulig. Det er jeg selvsagt ikke lei meg for i dag. Jeg ville fortsatt valgt det over å være hjemmeværende eller deltidsarbeidende og utenfor eiendomsmarkedet til langt inn i godt voksen alder.

Tror jeg. Hvor viktig er det? Får man et bedre liv av å tilbringe sin barndom i et eid hjem enn i et leid, egentlig? Neppe. Men det er vel et riktig ideal for ungene at man står på og skaffer familien et trygt, økonomisk grunnlag?
Eller? Hadde jeg skaffet dem en bedre og tryggere barndom om jeg hadde jobbet deltid, bodd i en muggen kjellerleilighet og dutteliduttet og tittenteiet og borte-bø'et mer med dem? Ville de som unge voksne sett at det var en konsekvens av at jeg var alenemor og ikke hadde midlene til å skaffe et barndomshjem i vårt eget navn, eller ville de adoptert den prioriteringen som et riktig valg for alle livssituasjoner, og ikke strebet etter noe eget, en trygg plattform, sikre rammer?





Sannheten er selvsagt å finne i alle disse refleksjonene. Ingenting er helt feil, ingenting er helt riktig.

Fasiten for det riktige valget er ikke hvordan det ble. Det er om man ti år senere er stolt av å ha tatt det valget man gjorde, samme om det viste seg å være feil eller ikke.

For noen er ikke slike ting problemstillinger engang. De bare gjør det eneste riktige. Men noen av oss er verdensmestre i å komplisere ting. Alle ting, fra de store valgene i livet til de små. Vi ser valgmuligheter der andre ikke ville tenkt det var mer enn én mulighet å vurdere. Tro meg, det kan være ganske slitsomt, selv om jeg velger å tenke på det som en fordel i mange sammenhenger. Hvorfor forkaste noe før man vet om det kan være bra? Hvorfor ikke sjekke det ut, og la seg overraske om man finner ut at det er bra, selv om det ikke er det mest åpenbare valget? Det er nok minst like slitsomt for omgivelsene som for en selv. Foreldre som tror de endelig har greid å prente det eneste riktige inn i hodet på poden, sukker oppgitt over at hun i det hele tatt vurderer å ta et annet valg enn det de selv ville tatt. Ikke ulikt min egen oppgitte sukking over kombinasjonen tyllskjørt og joggesko eller ullundertøy og badekjole.

Jeg duttedutter videre med gullebassen jeg. Det er tross alt ikke så rart om man gjør ting annerledes tidlig i tjueårene og tidlig i trettiårene. Om ti år vil jeg se tilbake på denne tiden og være glad for at jeg gjorde det- fordi jeg kunne, fordi valgene jeg tok ti år tilbake i tid har gjort at jeg har rammer som gir meg tid og anledning til det denne gangen. Alle valgene var selvsagt ikke riktige, men de viktigste var det. De som ikke var det har tross alt også gitt meg et bedre beslutningsgrunnlag nå. Det er bare sånn livet er...





2 kommentarer

ripsogvanilje

22.06.2011 kl.00:56

a4liv: Ja herregud, noen "gutter" er jo snuslenufsen til mor til de er pensjonister. Noe så tafatt...

For meg var det også veldig viktig dette med eget hus, det betydde noe mer, eller kanskje noe annet, da jeg var alene. Ikke bare huset- og det var viktig at det var et ordentlig hus, med fire selveide vegger og hage- men jobben også. I det hele tatt det å være selvgående og uavhengig i så stor grad som mulig, på alle områder. Jeg syntes det var en triumf da jeg fikk brev om at stønaden til barnetilsyn ble tatt bort fordi inntekten min var over grensen :-) "Klare selv", viktig det, både når man er tre og når man er tretti :-P

a4liv

21.06.2011 kl.23:42

He he, jeg regner nå med du kommer til å gi deg med duttinga før han blir femten ;) Skjønt det er jo faktisk noen gutter som blir "duttet" av mamma'n sin hele livet. Stusselig. For min egen del, så har det forandret seg etter hvert helt naturlig. Jeg dutter i hvert fall ikke med jenta mi på ni, men koser og viser at jeg er glad i henne gjør jeg selvfølgelig da. Eller er det kanskje noe i det der med ødipus-kompleks? Er det vanskeligere å slippe tak i gutter enn i jenter? Kanskje vi sitter her og dutter om femten år, du med en femtenåring og jeg med en sekstenåring?

Over til det andre... Ja, hvorfor er det så viktig å ha hus? Tror ikke jeg heller har et godt svar på det. Men den tiden da jeg var alenemor så var det viktig for meg å få til ja. Kjøpte meg et kurant hus og la ned mange timer med oppussingsarbeid der for å få det fint til meg og jenta mi. Det føltes mye mer som et hjem for meg, enn da jeg leide leilighet. Den følelsen og stoltheten over hjemmet merker sikkert barna også, noe som igjen gir seg utslag i trivsel kanskje? Selv om man selvfølgelig kan trives og ha det godt i noe leid også, så er det liksom annerledes med noe eget. Jobbe for å få det finere rundt seg, kunne pusse opp og gjøre slik man vil.

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Innviklingshemmet småbarnsmor, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits