Vårt fattige språk

Norsk er et usedvanlig fattig språk, og vi nordmenn er jevnt over lite kreative i vår måte å anvende det på. Det har nok sammenheng med hvordan vi nordmenn er av natur; vi tar ikke riktig av når det kommer til å uttrykke vår affeksjon, lidenskap og kjærlighet til livet og hverandre. Når noen gjør det er det ikke uten grynt og snøft fra medborgere som føler seg utilpasse og ubekvemme av overdrevent maleriske uttrykksmåter. Jeg kjenner jeg får lyst til å skifte kanal når Ari Behn bruker de norske ordene på en unorsk måte. Det blir unorsk når man beskriver sitt nyfødte barns vitale mål som en gylden halvmeter. Vi beskriver ikke mål med adjektiver på norsk, nemlig. Denslags visuelle utbroderinger av harde fakta greier vi oss uten. Ideelt sett burde alle gå i lære hos meteorologisk institutt og presentere fakta som akkurat det, uten videreverdigheter og med svært høy grad av informasjonstetthet, altså mye informasjon per stavelse. Når værmelderen på radio i glede over utsiktene til grillvær melder om tjue grader, sol og god stemning i hele Trondheim hele helgen, høres skeptiske snøft over hele byen. Man melder jo ikke været sånn. Grader, høyde på trykket og fart på vinden er greit. Men spar oss for utbroderingene.



Og de aller fleste sparer hverandre for utbroderingene. På fransk uttrykker man sin kjærlighet ved å kalle hverandre "min lille blomkål". Jeg synes jeg hører snøftene hvis Per-Jens skulle ringe hjem til Gurine mens han er på Coop'en og kjøper dopapir, bare for å si "min lille blomkål, jeg elsker deg!". Det var det der med at alt høres så mye finere ut på fransk.

Vi får selvsagt stadig nye berikelser til språket vårt. Innvandring fører med seg fremmede språk, og fagterminologier adopteres av andre fagområder og av dagligtalen. Det kunne for eksempel vært interessant å sammenligne en fotballsending på NRK for 25 år siden og nå. Hadde man den gangen snakket om å slå ballen inn i bakrommet, hadde vedkommende kommentator blitt alkotestet på flekken. Ikke finnes det rom på en fotballbane og å slå ballen er vel strengt tatt noe som hører hjemme i volleyball.

Dagens eksempel fant jeg i Adressa.

"Drago Sisevic (64) satte årsrekord i Gaula etter å ha landet en laks på 19,3 kilo". 

Det skjer bare én gang i livet, sier han. Det håper jeg han har rett i, for hvis det er sånn at laksen har begynt å fly er forurensningen i elvene langt alvorligere enn jeg har fått med meg!





2 kommentarer

ripsogvanilje

19.06.2011 kl.21:06

myruin: Språk og personlighet er to sider av samme sak, er det ikke? :-) Sosiolekter og dialekter beskriver vår kollektive personlighet ganske korrekt.

I Spania lesper de på s'ene. Grunnen sies å være at det i sin tid var en kongelig som hadde en talefeil, og for ikke å sette denne i forlegenhet måtte de andre i hoffet også snakke på samme måte, og dermed spredte det seg slik språk, navn og uttrykk fra "fiffen" ofte gjør nedover i de sosiale lag. Nå er dette sikkert en vandrehistorie, jeg har hørt det samme om fransk og skarre-r også :-) Men det sier noe om hvordan språket reflekterer tiden, hendelser og vår kollektive personlighet!

Jeg tror at alle aspektene ved språket forteller litt om oss. Vokabularet er ikke veldig stort i det norske språket, selv om det er umulig å måle et nøyaktig antall ord. Men på områder som har vært viktige for nordmenn oppgjennom tidene, er det faktisk utrolig rikt. Hvor mange ord finnes det ikke for alt som har med stein og fjell å gjøre? Tror jeg har lest at det finnes femti ord for fjell, og spør du en lokalkjent innbygger i ei norsk bygd, vil han eller hun kunne fortelle deg at det finnes navngitte steiner, nabber, koller, berg.... Oppdalsdialekten har 12 kasuser for "fjell", som beskriver om man er på fjellet, på vei opp fjellet etc... fascinerende! Men hva sier oppdølingene til kona for å uttrykke affeksjon? Jeg tviler på det finnes 12 varianter av DET i dagligtalen der oppe :-)

Og har ikke samisk noe sånt som 200 ord for snø? Så språket blir selvsagt skapt av behovene man har.

Dette er i grunnen bare refleksjoner og høyttenkning fra meg, da. Jeg skulle ikke ønske norsk lignet mer på fransk, men kanskje skulle jeg ønske vi BRUKTE språket mer på fransk manér? Eller spansk, det er litt, hm, fyrrigere :-) Min gamle utvekslingsfamilie i Sør-Amerika sender meg alltid "en million kyss og klemmer" når jeg får e-post fra dem. Min biologiske familie skriver knapt punktum, hehe.

Og når du nevner fransk, myruin, jeg skulle ønske at alle uttrykkene for mat og matrelaterte temaer var mer utbredt i min hverdag :-D

myruin

19.06.2011 kl.16:25

Det har vel ikke med språket å gjøre, men heller personlighetene...

Men hva mener du egentlig, at du ønsker et sprøk som frans eller ikke? :)

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Innviklingshemmet småbarnsmor, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits