Og ennå er ikke dagen over!

De siste nettene har det blitt så som så med søvn. Ikke for babyen, han sover som en gud på natta. Det har bare ikke blitt sånn. Ligger ikke og kverner på noe, bekymrer meg ikke, er ikke lei meg. Jeg får bare ikke sove. Og en ting kan man være helt sikker på- når man tenker på at man ikke får sove, får man ihvertfall ikke sove.

Hadde jeg bare vært like trøtt når jeg legger meg som når jeg står opp.





Men i natt var natten, jeg sovnet og sov fortsatt som en stein da jeg i det fjerne hørte noe sånt som "nå MÅ du gå, det ringer inn snart!". Jeg sovnet visst bare igjen, og våknet ikke før mini vekket meg med små lyder klokka ti. Jeg var lys våken og utvhvilt, kjente jeg, og for å understreke hvor utvhilt jeg var skulle jeg gjøre selve oppstandelsen i én energisk bevegelse.

Og med det var tidenes kink et faktum.





Allerede i går bestemte jeg meg for å ha en Veldig Strukturert Dag i dag. Jeg skrev ned en masse punkter på et papir over ting jeg skulle gjøre. Jeg gikk over etterpå og skrev "kanskje" på halvparten, riktignok, men en liste var det like fullt. Den var på en måte satt opp i prioritert rekkefølge også. I siste liten husket jeg at jeg skulle hente den ene datteren på flyplassen i dag, så jeg fikk med det også på lista.



Jeg startet bra, med en strukturert tilnærming til klesvasken. Brettet, sorterte, tok ut, satte på, hengte opp... Satte meg ned ved pc'en for å ta noen av jobb-punktene. Tok en dusj, byttet på baby og hadde mating av baby som siste punkt før avreise. Vanligvis går det ganske kjapt, men i dag hadde han all verdens tid til å få i seg maten. Idet jeg begynte å bli bittelitt stressa for ankomsttidspunktet til tuppa som var på vei med fly, ringte telefonen. Kvinne som jeg er, greide jeg å mate og snakke samtidig. En dame fra forsikringsselskapet informerte meg om at hun hadde mottatt skademeldingen min etter at jeg kilte en Citroen i baken med bilen min før påske. Flott. Jeg burde vurdere kollektivtransport... Det begynte å nærme seg at jeg absolutt burde komme meg i gang med påkledning og installering av baby med tilbehør i bilen. Og så kom tidenes sprutgulp. Hele meg, hele seg, hele alt.

Slutt på mating, på med nye klær på mor og sønn. Klokken tikket. Rasket med bleier og kluter og mer melk og jakke til meg og ham. Fikk ham i bilsetet, fant bilnøkkelen, satte meg inn og startet.

Og så husket jeg at jeg hadde droppet å fylle diesel da det begynte å lyse på vei hjem sist jeg brukte bilen. 
Og at jeg ikke hadde funnet bankkortet mitt den siste uka.

Kredittkortet? I veska jeg glemte på jobb sist jeg var innom.
Kortet til felleskontoen vår? Tygd i stykker av hunden for flere uker siden. Har glemt å bestille nytt.
Cash? Hva er det?

Det måtte ligge i bilen, jeg husker jeg brukte det da jeg kjørte tuppa TIL Værnes. Hanskerommet? Nei. Midtkonsollen? Nei, men der lå det tjue-tredve løse q-tips. Det manglet jeg i helgen, nå vet jeg hvor jeg finner det. En halv Madrugada-cd fant jeg også. Et reinsdyrskinn, to norske flagg og en sykkelflaske, to kleshengere og et smykkeskrin, men ingen bankkort.





Veskene. Sjekket alle veskene i gangen, og fant bankkortet- men ikke det jeg lette etter. Dette var det jeg lette etter SIST jeg ikke fant bankkortet, det hadde lurt seg inn i en stabel med visittkort i lommen på en veske. At jeg ikke husket å se etter der den gangen!

Lommene. Jakkelommer, bukselommer. Ungenes jakkelommer og bukselommer.

Ingenting. Og pulsen ble høyere, en time til ankomst og jeg måtte rekke å fylle diesel, parkere, få med babyen og gå gjennom sikkerhetskontrollen.

Det kom melding om at flyet hennes var tatt av og var i rute. Ingen bonustid å hente på tåke på flyplassene eller tekniske feil altså.

Det var bare å ringe gemalen på jobb og få ham til å slippe alt og kjøre utover i stedet. Avsenderen på avreiseflyplassen måtte inn igjen og korrigere navnet på den som skulle hente, de er superstrikse på det der når barn reiser alene. Heldigvis!!

Den andre jenta kom hjem fra skolen og labbet rett inn med skitne støvler. Takk for det, sa jeg, en smule ironisk.





Siden jeg var så godt i gang med å husere i bilen, tok jeg ut alt og sorterte og kastet og ryddet unna. Fortsatt ingen bankkort, men nå var ihvertfall bilen ryddig. Jeg tok en pause, tok inn hunden som hadde stått i bånd på verandaen og hadde akkurat rukket å sette meg ned og puste dypt inn da tuppa kom labbende inn igjen. Støvlene var fortsatt på, men jeg rakk ikke å si noe før hunden gjorde et kjempebyks og strenet ut alle tre dørene som hun hadde åpnet og ikke lukket.

Da hunden omsider var lokalisert og hentet ut fra stua til en av naboene, var jeg glad jeg hadde middagsrester fra i går som jeg bare kunne sette på plata og varme opp.

Hadde jeg bare skrudd på riktig plate, hadde det sikkert vært ferdig omtrent nå...





 

4 kommentarer

Vibeke

08.06.2011 kl.08:25

Blåmandag?!.. ;)

Rita K

07.06.2011 kl.09:26

Hehehe, kan ikke annet enn å le, huff og huff....... For en dag!!!

a4liv

06.06.2011 kl.23:56

Håper resten av dagen din ble bedre da ;)

catrine r

06.06.2011 kl.18:59

Heheehe, kjenne te dem dagan der ja!! Bare å bit sammen tennern og satse på at det bli likar i morra:-P

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Innviklingshemmet småbarnsmor, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits