Kroppen etter fødsel- et selsomt skue

Det har straks gått fem uker siden fødselen, og kroppen begynner smått om senn å finne tilbake til sitt gamle jeg. Det vil si, det som er igjen av den.



Det er jo gjerne sånn at man oppdager de særeste forandringer etter en fødsel. For min del kledde jeg varme farger før. Etter to unger måtte jeg finne en helt ny fargeskala (men jeg har ikke funnet den ennå, tror ikke den finnes). Jeg hadde stritt hår, mens nå ser håret ut som en tilfeldig ansamling av tørt kjønnshår.

Jeg går forsåvidt inn i klærne. Dro på meg 13 kilo og det er en 4-5 igjen. Korrigert for muskelsvinn er det vel sikkert 6-7. Greit nok, det er is-sesong og jeg liker fløteis.

Det ble montert spot'er over speilet på badet i dag. Du verden, det ble lyst! Stort speil er det også. Etter en deilig runde med intervall-spinning på 3T i ettermiddag ventet en deilig dusj, og etterpå møtte jeg meg selv i speilet. Godt opplyst, altså. Du verden.
Noe har skjedd med håret igjen. Jeg vet bare ikke hva. Det passer bare ikke lenger, det ser ut som det gjør hvis du bruker sånne program på dataen hvor du kan sette på nye frisyrer på et bilde av deg selv. Og jeg burde sette på meg en annen, ser jeg.
Det kan like godt være hudfargen. På tross av jevnt inntak av betakaroten, noen soltimer og en sydentur relativt nylig er skinnet lett skummetmelkfarget og øynene ser ut som de er malt med svart vannmaling av en fireåring.
Puppene? Hehehe. Jeg har aldri tatt puppene mine helt på alvor. De henger nå med. Bokstavelig talt. Nå tror jeg den tiden er over hvor jeg består blyanttesten også. Det er jaggu ikke ammingen som tar kverken på dem. Noen uker med pumping hver tredje time tror jeg derimot gjør susen. Hoppetaueffekten er ny av året: ta tak og snurr. Ellers er jo forskjellene fascinerende. Men nå er jo fullkommen balanse kjedelig, de virkelig store kunstverkene utfordrer den for å skape en viss dynamikk. Og hvis jeg holder kroppen litt på skrå, ser det ikke så ille ut, om jeg noen gang skulle få behov for å se helt balansert ut naken. Men altså, koseposene får nå bare henge der og kjempe mot tyngdekrafta. Til daglig bruk ruller jeg dem uansett bare opp , eller jeg kan knyte dem bak nakken. På Prix'en her om dagen fikk vi en snedig liten sak fra Mill's, for å rulle inn majonestuben med. Jeg tror jeg skal teste den på et helt nytt bruksområde.
Midjeområdet skal jo ideelt sett bestå av litt jevne buer. Nå er jeg den stolte eier av en firkantet variant, sist sett på de pensjonerte kjerringene på stranda på Tenerife. Midja er i grunnen like smal som før, men nå henger overskuddsskinnet på hoftekammen og danner øverste del av et rektangel. Bunnen av rektangelet er mest synlig fra baksiden, hvor muskelsvinnet har sørget for at effekten av mange timers hardt arbeid med gluteus maximus har falt i grus. Falt, altså. Ned. Tyngdekraften virker fort, og på alt unntatt tannkjøttet.





Så summa summarum, her er endringer å se. Det skulle bare mangle, jeg er trebarnsmor og ikke av den sorten som får millioner i betaling for å skaffe et undertøysmerke PR ved å dukke opp på catwalk'en to måneder etter fødselen og se STØNNING ut. Ikke for det, for noen millioner hadde jeg gjort det allerede nå, jeg har mange flere blikkfang enn en gjennomsnittlig undertøysmodell.

Det er jo på ingen måte et problem at man endrer seg etter fødselen. Man skulle kanskje tro at sengekosen får seg en trøkk etter ovennevnte endringer. Men jeg vet altså med sikkerhet at flere trebarnsmødre har blitt firebarnsmødre, så det kan jo heller ikke være et problem.
Men likevel. Klærne passer ikke lenger, enten de har feil størrelse eller feil fasong. Og da er det altså klærne som ikke passer, det er ikke vi som ikke passer i klærne lenger (du vet det er sant!).

Men. Underholdningsverdien av at koseposene kan leies ut som hoppetau holder ikke hele veien inn. Og de dagene det er minst kult at jeg ser ut som et assymetrisk skrukketroll med skjeve pupper, kyllingføtter og kjønnshår på hodet, er redningen å komme seg på trening. Ut å løpe, spinne, løfte noe tungt. Ikke bare kan jeg klage med god samvittighet etterpå. Jeg kan la meg underholde av skavankene fordi jeg er full av endorfiner, og jeg kan kjenne på at jeg er i god form og ved god helse og tenke på at verdien av det er tusen ganger større enn riktige proporsjoner. Jeg greier å la være å stikke fingeren i halsen fordi jeg greier å tenke alt dette.

For det er faktisk ikke noe problem at man endrer seg. Det gjelder bare å ikke problematisere det.







2 kommentarer

Tove

30.05.2011 kl.08:18

du er øverst på min "liker" liste:)

catrine R

29.05.2011 kl.23:21

Herlige Torunn!!! Stolt av dæ!! Du e sterk, tøff og så sykt morsom:-D

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Innviklingshemmet småbarnsmor, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits