Den lange ferden gjennom barndommen

Bomullsbarna mottar den største bjørnetjenesten foreldre kan gi sine barn; overbeskyttelse. Vi er slett ikke helikopterforeldre. Ungene får, ja de bør, gå på trynet, prøve seg selv, få utfordringer som er bittelitt for store. Av og til undervurderer vi dem, av og til overvurderer vi dem. Det første vokser vi på, det andre vokser de på. Av og til blir det blåmerker og sår, både innvendig og utvendig. De er sjelden verre enn at de gror. Å skulle komme seg gjennom barndommen uten sår som aldri helt leges eller blåmerker som aldri helt forsvinner er en utopi. Det er egentlig noe som hører barndommen til, det er det som kalles å lære av sine (eller i noen tilfeller foreldrenes) feil.





Jeg forutsetter at påfyllet på den andre enden er til stede. Å glemme det er like ille som å overbeskytte. Å få akkurat passende oppgaver som man mestrer uten å tøye grensene skaper trygghet. Å oppleve suksess, å oppleve at livet er godt, det er det som gjør at man tåler å leve med at det går skeis innimellom. Å vite, når man får tilbakemeldingen "det der tåler du, gjør det du skulle gjøre nå", at den som sier det er glad i en. Å slippe å gjette seg til om noen er glad i en. Det kan ikke sies for ofte, det er en ting man ikke blir bortskjemt av å få masse av. For et barn er ikke det å føle seg beskyttet noe rasjonelt, det er en følelse, en ren illusjon som man trenger. Dette greier foreldre i den indiske slummen og i afrikanske flyktningeleire å gi sine barn. Barn skjønner etterhvert at mamma ikke kan slukke månen så tyvene ikke ser om natta, men de vil likevel fortsette å høre det og fortsette å tro på det. Det er ikke realismen i det som er poenget. Det er følelsen.





Det hadde vært noe å mestre alt dette som forelder. Jeg skulle gitt mye for å si med sikkerhet at ja, det er sånn mine barn opplever sine dager. Men jeg er ikke sikker, og det blir jeg aldri. Å være forelder er en evig kamp med og mot samvittigheten, prinsippene, fornuften og følelsene. Å forvente nok, å ikke forvente for mye, å la seg rive med, å holde seg iskald, å tørre å la dem få egne erfaringer på område hvor man selv ikke lyktes som liten. Å være forelder er så godt, så vondt, så skummelt, det gjør deg modig som en bjørn og svak som en mus.

Og når man endelig har skjønt det, så er man ferdig. Etter 18 år skal man avlære alt og innse at den rollen som har vært så viktig å være i, er like viktig å tre ut av. Det ble som det ble, og hvis man ikke selv kan holde hodet høyt og leve med innsatsen, er det heller ingen som kan gjøre det for en og heller ingenting som kan forandre historien.



Noen flyr på første forsøk når de forlater redet. Noen tryner første gang. Noen tryner tiende gang. Noen lærer aldri å fly. Noen gir opp og går i stedet. Noen tør aldri å prøve.

Og der sitter vi, foreldrene, og må stå for alle valgene vi tok. Så da er det verdt å tenke, innimellom, når det stormer som verst; vil jeg se tilbake på dette valget med stolthet om 10-15-20 år?

Det er ikke enkelt. Men det er herlig likevel. Jeg ser fram til fortsettelsen- sammen med min bedre halvdel.

7 kommentarer

Catrine R

18.04.2011 kl.23:14

Word!!! :-)

mia merethe

18.04.2011 kl.17:59

fint innlegg :)

♥ m a e n g / /

18.04.2011 kl.17:54

innmari bra skrevet!:)

Maria Rasmussen

18.04.2011 kl.17:42

Fin blogg :)

Lyst å skrive en kommentar på min blogg ? (A)

Stikk innom dette innlagget http://xsaid.blogg.no/1303060916_m_gjre__.html så blir jeg super glad !:D

Marte

18.04.2011 kl.17:24

Fin blogg:)

rebecca strømøy

18.04.2011 kl.17:10

Så fin blogg (-:

Maria

18.04.2011 kl.16:55

Fin blogg :)

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Innviklingshemmet småbarnsmor, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits