Gleden over rause mennesker

Du kjenner til det? Du har oppnådd noe. Samme hva- det betyr noe for deg. Nådd et mål, brutt en barriere, overgått deg selv, overrasket deg selv, endelig anskaffet deg noe som gleder deg. Du kan knapt vente med å dele det med dine beste venninner, nærmeste familie, kolleger eller andre som du tror vil glede seg på dine vegne.

Hvilke reaksjoner setter du mest pris på, når du er på bristepunktet av stolthet over endelig å ha fått tak i den hippe barnevogna du har ønsket deg helt siden du begynte å planlegge å få barn?




 

Eller endelig fått tak i den avlskatten du trenger til katteoppdrettet ditt, som kostet deg 30 000 og ble importert fra Brasil?



Eller endelig, ENDELIG kommet med på det norske landslaget for undervannsboksing for kvinner?

 

Eller rett og slett vært på toppen av Mount Everest?



Du kjenner alle typene. Den super-empatiske som får tårer i øynene og bare MÅ klemme deg. Den kjempeglade IIIIIIIK-typen som hopper opp og ned og klapper frenetisk i hendene. Den entusiastiske åfyfansåkult-typen. Den rasjonelle så flott, da har du gjort det-typen som snur seg til dataskjermen igjen umiddelbart. Den avmålte ok-typen. Den spydige ok-typen. Den typen som rauter av latter og sier fytti, DU er idiot du! Den snurpete jadetvarjofintfordeg-typen. Og den typen som ikke sier noenting.




Når man full av entusiasme og oppriktig glede meddeler sin gode venninne som har fått plass på hospits og nettopp blitt erklært personlig konkurs at man har brukt 30 000 kroner på å kjøpe en katt som de fleste ville satt ut rottefelle til, da er det drøyt å forvente at hun blir oppriktig glad på dine vegne. Men det rare er at noen blir det. Det er sjelden så drøyt, heldigvis- men noen evner faktisk det å utvise raust og oppriktig engasjement i det andre har gjort, om det strider aldri så mye mot sine egne interesser eller verdier. Disse beundrer jeg. Jeg vet med meg selv at jeg altfor ofte faller for fristelsen å ty til spydigheter når andre forteller noe til meg. Og hvorfor? Enten fordi det er langt utenfor min fatteevne at noen kan orke å bruke energi på det. Eller at jeg er gammeldags misunnelig og ville ha greid det selv. Jeg gremmes de gangene jeg merker at det skjer, for det er ingen god følelse.

Det er ikke bedre å være uærlig, det er vanskelig å forholde seg til reaksjoner du VET er bare piss. Det er vel gjerne da man bare blir stille.

Det er deilig å kjenne på den ekte gleden det er å glede seg over andre. Som når noen du bryr deg om blir deleier i en butikk, flytter bort og lever ut drømmen, kommer seg ut av et vanskelig forhold eller fullfører en kronglete utdanning. Så vi har det i oss alle sammen, vi er ikke bare råtne selv om vi føler oss sånn de gangene vi kjenner på det grønne monsteret. Det gjelder bare å hente det fram enda oftere.

Det skal jeg prøve- hver gang! Jeg lover, for jeg setter så uendelig stor pris på mennesker som greier det kunststykket å utvise ekte raushet og glede på andres vegne :-)



Noen går virkelig inn for å forstå andre.

2 kommentarer

ripsogvanilje

03.03.2011 kl.15:52

Ann: Har ikke tenkt på barnevogn ennå. Men signalgrønn er antakeligvis ganske trafikksikkert?

Ann-Sølvi

03.03.2011 kl.15:37

Du har vel ikke kjøpt signalgrønn barnevogn?

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Innviklingshemmet småbarnsmor, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits