Nederlag

Etter å ha startet svangerskapet med mange ukers panserkvalme og tilhørende sykehusinnleggelse, var jeg en del lei av både kvalme, leger og det å ikke fungere. Jeg elsker jobben min, jeg elsker å være i jobb. Jobben min ga meg masse motivasjon til å komme tilbake, ikke ett fiber i meg ønsker å være sykmeldt lenger eller mer enn nødvendig. Det eneste som er verre enn å være sykmeldt, er å ikke være i jobb. To sider av samme sak på mange måter, men jeg opplevde det som nesten like belastende å vite at jeg ikke produserte noe, som å faktisk være dårlig. Jeg prøvde å jobbe, men heftige kvalmestillende med trekant satte en stopper for det. Og når jeg ikke tok dem var jeg så kvalm at jeg ikke greide å konsentrere meg. Det var bare å gi opp, egentlig. Nederlag! Oppsiden var at jeg fikk sett gjennom mange sesonger med House, min favorittserie. Helt til jeg ble sur på hele serien fordi... ah nei, det er for dumt. Men det er en annen historie.

 




Det verste ga seg, og jeg var i kjempeform i mange uker. Trening og jobb- fantastisk deilig å kjenne at både kropp og hode fungerte! Kvalmen kom riktignok tilbake på gjestevisitt flere ganger, og et og annet har jeg kjent på, men jeg mener- man kan jo ikke forvente å ikke kjenne NOE. Var på spinning mange ganger i uka, doble og triple timer- full kontroll!






 

I helgen kjente jeg at formen var litt laber. Kvalm og uvel, og hodepine. Jeg har aldri hodepine! I går ble det sykedag hjemme med forsøksvis hjemmekontor. En hånd foran munnen og en på tastaturet. Fikk gjort mer enn ingenting, da. Kidsa har vinterferie og er hjemme, og var forsåvidt glade for at jeg var hjemme, men syntes nok det var litt labert at de ble sendt UT. I sola... "unger nå til dags".  Som gemalen kommenterte da vi luftet hunden i helga: det er SÅ mange kjempefine akebakker rundt oss, uten biler og uten hinder, og SÅ mange unger i feltet- men ikke ett eneste spor av ski eller akebrett i bakkene? Mulig de er andre steder. Det er ihvertfall et svare strev å slite husets minste fra TV-skjermen og få dem ut. Om vi er med, går det relativt greit, men å skulle gå ut helt alene og helt på eget initiativ leke, sånn på gammeldags? Det er nesten så vi burde hatt hjertestarter tilgjengelig når den beskjeden gis, for det er visst like sjokkerende hver gang.

Tok en telefon på legekontoret i morges, for å høre om dette med hodepina- er det noe å bry seg om eller er det bare enda en sånn gravidgreie som jeg ikke har fått med meg? Det er jo så mange greier, jeg har mistet helt oversikten. De har sagt før at de vil ha kroppsvæskene mine, så jeg gikk med på å donere noen av dem på morgenkvisten i dag, så kunne vi i det minste eliminere at jeg var dødssyk eller det som verre er. Det var visst ikke måte på diagnoser hodepine og kvalme kunne representere.
Formen var i grunnen ikke så mye bedre i dag. Alle prøver var nesten helt fine, men den ene måtte sendes videre til ytterligere testing. Det overrasker meg ikke. Leverte urinprøven i et knallrosa Askepott-plastbeger med lokk fra en eller annen barnebursdag, jeg får sikkert brev i posten om at jeg er full av ulovlige ftalater eller noe i den dur.

Da jeg satte meg i bilen utenfor legekontoret, kjente jeg at jeg til min overraskelse var litt skuffet. Brukte noen minutter på å pusle sammen grunnen til det, og skjønte det da det var en hel liten 3000-meter å løfte hendene opp på rattet. Jeg er i møkkaform, jeg er skikkelig gåen. Men det er ingenting som feiler meg. Jeg er bare gravid. Og jeg som er allergisk mot at leger sykmelder damer fordi de er gravide. Jeg har full forståelse for at man kan bli sykmeldt fordi man har blitt syk som følge av en graviditet, det er klart. Men der satt jeg og hadde mest lyst til å gå inn og grine til meg en sykmelding og dra hjem og legge meg, men feilet ingenting. Og jeg vil jobbe. Jeg vil jo ikke være borte fra jobb, det er en motbydelig tanke. Jeg har kontorjobb. Jeg løfter ikke, løper ikke, er ikke i kontakt med kjemikalier eller andre ting som kan være skadelig for meg selv eller fosteret. Det farligste jeg gjør i løpet av arbeidsdagen er nok å kjøre fra og til jobb. (Det at jeg kjører fra og til jobb kan fort være det farligste som skjer i løpet av mange andre arbeidsdag også).

Jeg dro på jobb. Man kan jo ikke bare legge seg ned heller, når man nettopp har fått vite at man ikke feiler noenting. Jeg er jo ikke lat. Eller arbeidssky. Og jeg digger jobben min! Jobber med HR, en stor del av jobben er å overbevise andre faggrupper om at HR er viktig :-) Og jeg liker det også, det skal være litt motstand!

Kom på jobb 10. Dro fra jobb 11... det var bare å gi opp. Hendene lystret ikke, hodet dundret, var så kvalm at det iset i tennene og hadde lyst til å gjøre som... ja hvem var det? Han på en eller annen TV-serie som spikret for fronten av skrivebordet og lagde seng inni?


Jeg kjente nederlaget svi da jeg kjørte hjem. Fikk tak i noe frukt, ringte for å gi de to hjemme-alene-jentene en early warning og kom meg hjem. Ungene løp rundt som skremte høns for å skjule alle spor av hva de nå har drevet på med, og jeg skremte dem rundt litt ekstra til de hadde gjort det de SKULLE gjøre i dag. Når de er snart 8 og 9 kan man forvente at de greier litt mer enn å ta på seg klær selv!

Så her er jeg da, i sofaen. Ungene har tatt for seg frukten og blenderen og servert meg en smoothie ved navn Kræsjgugge. Den smakte ikke så verst, men jeg kan ikke unngå å bli skeptisk når de fniser så de nesten ikke greier holde glasset når de serverer. På kjøkkenbenken stod det både balsamico og ketsjup ved blenderen, så det kan vel forklare litt. Men sunt, sikkert ;-)

Og hva gjør jeg nå? Er det greit å "bare" være uspesifisert "syk" og er det gyldig grunn til å være hjemme fra jobb? Jeg får jo overskudd av å røre på meg- en treningstime hadde ikke vært å forakte. Men mange ventende, og særlig forfalte, arbeidsoppgaver, det slår meg helt ut. Det er så rart. Det er jo ikke slitsomt å ha en rød oppgave i Outlook- egentlig. Virker psyken virkelig så mye inn på oss fysisk? Kan det være forklaringen?

Det er ikke nødvendigvis mest "slitsomt" å være på jobb heller. Jeg kan kjøre hjem fra jobb og tenke at jeg har jo masse overskudd igjen, for så å komme hjem, være hjemme en time og være HELT kjørt!

Jeg har ingen fasit på dette, jeg har bare en følelse av at et nederlag er under utvikling. Forventninger til meg selv jeg ikke innfrir. Følelsen av at jeg ikke innfrir andres forventninger.

Krysser fingrene for at jeg våkner med kappen på i morgen, klar for å fly! :-) Denne dagen får bare være en ikke-dag.






3 kommentarer

Maria

22.02.2011 kl.18:24

Hærligheeet!!

Det visst itj æ, snuppaaaaa!!! Koffor har du itj fortalt mæ det da??

GRATTIIIIIIIIIISSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSSS!!!!!!!!!!!!!!!!!

HÆÆÆÆÆÆLLLIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIII!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Vi MÅÅÅÅ møtes!!!!

ripsogvanilje

22.02.2011 kl.17:37

Assistenten: Ah, så bra at du synes det! Takk :-D

EllenNielsen

22.02.2011 kl.15:27

Kvinne,du skriver utrolig bra!

Skriv en ny kommentar

ripsogvanilje

ripsogvanilje

33, Stjørdal

Innviklingshemmet småbarnsmor, eks-trailersjåfør, brudekjolenerd, eks-HR-sjef, Røde Kors-sympatisør og nygift konemor med relativt god selvinnsikt, dårlig tålmodighet og tørr humor. Evner dårlig å skrive ting uten å sette ting på spissen. Venter når som helst en internasjonal utmerkelse for min innsats for menneskeheten ved ikke å ha valgt flygelederyrket. Er skikkelig dårlig med små ting som må danderes og/eller lett går i stykker og setter stor pris på mat som er klissete, elsker rødvin, Italia og alt som kan holde føttene mine varme. Sa opp jobben og tenkte å skrive en bestselger, plutselig. Blogger inntil videre og har en seriøs ambisjon om å betale huslånet med skribleriene mine. Wish me luck.

Kategorier

Arkiv

hits