Smålighet
Trangsynt. Påholden. Gjerrig. Småskåren.
Smålig.
Den tristeste karakteristikken man kan gi et menneske. Smålig. Ingen er bare smålige. Det ville vært urettferdig å påstå, for de fleste av dem har venner og/eller er gift, altså må man anta at noen har funnet noe positivt i dem.
Mange kan være smålige av og til. Ha en dårlig dag, håndtere et kjipt tema, ha dårlig kjemi med den eller de man håndterer en sak sammen med. Men noen ER smålige. Det er gjerne de samme som mangler empati.
Empati er noe man er født med. Det er ikke det samme som sympati. Man kan godt være bare det ene også. Et eksempel, slik jeg oppfatter forskjellen:
Bestemoren din dør. Den sympatiske, ikke empatiske sjefen din setter seg og tar hånden din og trøster deg mens du gråter, før han må gå og ønsker deg lykke til på kundemøtet om ti minutter.
Den empatiske, ikke sympatiske sjefen spør hva som har skjedd, kondolerer og sier han går og får noen andre til å ta kundemøtet så du kan gjøre arbeidsoppgaver som ikke krever smil og god presentasjon akkurat den dagen.
De færreste er vel så til de grader det ene eller det andre, men det illustrerer hva jeg mener. Skjønner?
Empati er noe alle har hørt om og selv om mange blander det med sympati, er det noe mange prøver å vise at de har. Man kan nemlig lære seg å uttrykke seg som om man er empatisk. Det er en del, særlig i arbeidslivet og særlig der ting skal selges, som lærer seg hvordan man skal formulere seg for at mottakeren skal oppfatte en som empatisk. Det er jo en selvfølgelighet når man skal selge noe. Du vil at mottakeren skal oppleve at du forstår hans behov, for å bygge tillit. Det fungerer sikkert hensiktsmessig all den tid man har en relasjon som er styrt av penger, som i et salg. Det fungerer ikke når du er leder med personalansvar, kjæreste, venn, lærer eller har en annen relasjon som bygger på tillit. Ja, og empati. Det hjelper ikke i det hele tatt å bli servert komplimenter fra kjæresten, be venninnen om hennes ærlige mening, eller finne en løsning på utfordringer med sjefen hvis disse ikke evner å forstå hvem du er eller hvordan du har det. Hvis du har med å gjøre dem som har lært å uttrykke det, men like fullt ikke er empatiske, skaper det bare utrygghet og mistrivsel uansett relasjon.
Siden jeg i mitt fag tenker humankapital, organisasjon og arbeidsmiljø: Det er skremmende, rett og slett skremmende, at så mange blir ledere med personalansvar på dette grunnlaget. Av slikt blir det ledere som ødelegger mennesker, fordi de tenker på mennesker som produkter, ikke som kapital som må forvaltes, dyrkes, investeres i og brukes riktig for å gro, og for ikke å gå tapt. Empati handler i stor grad om å respektere andres virkelighet, for den er aldri den samme for to mennesker. Den mangelen på respekt greier ingen å "fake", ikke over tid.
Med manglende empati går småligheten og holder hender. Småligheten er kategoriserende, innsnevrende, utestengende og kald. Den er sårende for den som møter den og vond å forholde seg til. I møte med småligheten kan en komme til å krympe seg, skamme seg, gi opp. Småligheten bor i mennesker, i etater og i bedrifter, i familier og organisasjoner og skoleklasser. Småligheten vinner ofte, fordi den bare har seg selv å tenke på, fordi den bare mater seg selv og lar de rundt en sulte. For småligheten gir ingen anerkjennelse og den ofrer ingenting. Den får derfor aldri oppleve gleden av å gi, gleden av å se stort på, gleden av å akseptere, gleden i å få tilbake, gleden av å være flere om seire og tap.
Småligheten er trang og der inne må det føles ensomt og vondt. Lenge leve rausheten, jeg håper den snart erobrer hele jorden.