ripsogvanilje

Trangsynt. Påholden. Gjerrig. Småskåren. 

Smålig.

Den tristeste karakteristikken man kan gi et menneske. Smålig. Ingen er bare smålige. Det ville vært urettferdig å påstå, for de fleste av dem har venner og/eller er gift, altså må man anta at noen har funnet noe positivt i dem. 

Mange kan være smålige av og til. Ha en dårlig dag, håndtere et kjipt tema, ha dårlig kjemi med den eller de man håndterer en sak sammen med. Men noen ER smålige. Det er gjerne de samme som mangler empati. 

Empati er noe man er født med. Det er ikke det samme som sympati. Man kan godt være bare det ene også. Et eksempel, slik jeg oppfatter forskjellen:  
Bestemoren din dør. Den sympatiske, ikke empatiske sjefen din setter seg og tar hånden din og trøster deg mens du gråter, før han må gå og ønsker deg lykke til på kundemøtet om ti minutter.
Den empatiske, ikke sympatiske sjefen spør hva som har skjedd, kondolerer og sier han går og får noen andre til å ta kundemøtet så du kan gjøre arbeidsoppgaver som ikke krever smil og god presentasjon akkurat den dagen.
De færreste er vel så til de grader det ene eller det andre, men det illustrerer hva jeg mener. Skjønner?

Empati er noe alle har hørt om og selv om mange blander det med sympati, er det noe mange prøver å vise at de har. Man kan nemlig lære seg å uttrykke seg som om man er empatisk. Det er en del, særlig i arbeidslivet og særlig der ting skal selges, som lærer seg hvordan man skal formulere seg for at mottakeren skal oppfatte en som empatisk. Det er jo en selvfølgelighet når man skal selge noe. Du vil at mottakeren skal oppleve at du forstår hans behov, for å bygge tillit. Det fungerer sikkert hensiktsmessig all den tid man har en relasjon som er styrt av penger, som i et salg. Det fungerer ikke når du er leder med personalansvar, kjæreste, venn, lærer eller har en annen relasjon som bygger på tillit. Ja, og empati. Det hjelper ikke i det hele tatt å bli servert komplimenter fra kjæresten, be venninnen om hennes ærlige mening, eller finne en løsning på utfordringer med sjefen hvis disse ikke evner å forstå hvem du er eller hvordan du har det. Hvis du har med å gjøre dem som har lært å uttrykke det, men like fullt ikke er empatiske, skaper det bare utrygghet og mistrivsel uansett relasjon.

Siden jeg i mitt fag tenker humankapital, organisasjon og arbeidsmiljø: Det er skremmende, rett og slett skremmende, at så mange blir ledere med personalansvar på dette grunnlaget. Av slikt blir det ledere som ødelegger mennesker, fordi de tenker på mennesker som produkter, ikke som kapital som må forvaltes, dyrkes, investeres i og brukes riktig for å gro, og for ikke å gå tapt. Empati handler i stor grad om å respektere andres virkelighet, for den er aldri den samme for to mennesker. Den mangelen på respekt greier ingen å "fake", ikke over tid.

Med manglende empati går småligheten og holder hender. Småligheten er kategoriserende, innsnevrende, utestengende og kald. Den er sårende for den som møter den og vond å forholde seg til. I møte med småligheten kan en komme til å krympe seg, skamme seg, gi opp. Småligheten bor i mennesker, i etater og i bedrifter, i familier og organisasjoner og skoleklasser. Småligheten vinner ofte, fordi den bare har seg selv å tenke på, fordi den bare mater seg selv og lar de rundt en sulte. For småligheten gir ingen anerkjennelse og den ofrer ingenting. Den får derfor aldri oppleve gleden av å gi, gleden av å se stort på, gleden av å akseptere, gleden i å få tilbake, gleden av å være flere om seire og tap. 

Småligheten er trang og der inne må det føles ensomt og vondt. Lenge leve rausheten, jeg håper den snart erobrer hele jorden. 

Kontoen min trenger inntekt. Jeg trenger faglige utfordringer. Skrivingen får jeg ta på si', det er ikke noe problem. Det skal bli bok i løpet av 2013!

Og jeg bare gliser i dag, for etter et intervju hvor jeg var så gira etterpå at jeg kjørte forbi huset mitt og holdt på å pådra meg hjerteinfarkt da det nærmet seg å få svar, fikk jeg en jobb jeg hadde skikkelig, skikkelig, skikkelig lyst på! :-D Jeg gleder meg stoooort til å ta fatt på en superspennende jobb hvor jeg skal hjelpe folk som faller litt mellom både to og flere stoler inn i, eller tilbake til, arbeidslivet. Jeg kunne sagt en hel del om antallet mottakere av diverse støtteordninger. Jeg nøyer meg med å si at ingenting kan glede meg mer enn å jobbe med mennesker som både orker og vil jobbe så mye som de kan, men som har utfordringer som blir rusk i maskineriet for våre byråkratiske skole- og arbeidslivsordninger. Dessverre er vårt på mange måter gode samfunn slik at det har en snever definisjon av normal, og en enda mer snever definisjon av hvordan man skal være og ha det og hvilke behov og ambisjoner man skal ha for å passe inn. Det skal lite til å være unormal og det skal lite til å ikke passe inn i skjemaene når man har behov for hjelp fra det offentlige. Det trenger man som oftest når man har minst overskudd til å navigere seg i systemet, og det gjør selvsagt situasjonen verre for de som kanskje trenger det mest, og fungerer helt strålende for de som er i stand til å finne ut nøyaktig hvilke rettigheter de har og hva de kan få av ymse goder. Mindre på de svakeste, mer på de best stilte. Men det er jo bare en refleksjon av samfunnet forøvrig, så kanskje er det ikke så feil? Jooooo. Det blir feil når de som vil ikke kan og de som kan ikke vil. 

Før jeg gir meg i kast med nye utfordringer skal jeg ha så fri som jeg bare kan disse siste par ukene av min drop-out fra arbeidslivet og bare gosje meg verre med bøker og turer og matlagning. Fra 1. mars er det en mindre arbeidsledig i mitt fylke, og færre skal det bli!

Jeg er nådd en all time high på vekta. Det er offisielt: jeg har aldri før vært så tjukk. Har faktisk greid å dra på en kilo mer enn jeg veide da sistemann ble født. 83,7 kilo veier jeg. 83,7. Det er en del. Idealvekta er 72. Selv fordelt på nesten 180 centimeter er det litt. 
I retrospekt lurer jeg på om det skar seg da jeg leste at det er viktig å sove mye for å gå ned i vekt, eller unngå å gå opp. Så begynte jeg på noen tabletter som jeg mistenker at gjør meg litt mer døsig enn vanlig. Så var det noen runder med sykdom i heimen som satte en stopper for det treningsregimet jeg hadde kommet meg inn i i løpet av november. Så ble det jul, og det ble tidenes matjul. Da vi gikk inn i det nye året hadde jeg forlengst funnet fram BH'ene fra tredje trimester.

Det er noen klare fordeler her. Frontpartiet mitt har gått fra flagrende tristesse til duvende underverker. Jeg føler nesten at det alene er grunn nok til å bare kassere alle str. 38-klærne i skapet, gå for utringet str. 44 i oransje og omfavne Big & Beautiful-konseptet.

Riktig så enkelt er det ikke. Jeg føler meg ikke vel, og det føles ikke sunt. Det er med en viss lettelse jeg konstaterer at fortvielsen over å ha lagt på meg masse egentlig ikke er så stor. Det er i grunnen håndterbart, det er bare en erkjennelse. Det jeg tenker mest på er de helsemessige konsekvensene og det rent praktiske i at det er tyngre å bevege seg, mindre muskelmasse gjør at knærne trøbler og det er færre klær å velge i i klesskapet. Det er også vanskeligere å kle seg, fordi jeg ikke kjenner denne kroppen. Jeg vil ikke ha noen ambisjon om å venne meg til den heller.
Når jeg skal ut av den dype, digre godstolen min, stønner jeg ufrivillig når jeg aker meg mot kanten.  
Når jeg tenker på å ta med familien på strandferie, tenker jeg nesten instinktivt på Antarktis.  Resten kan dra til Kreta eller noe, jeg trekker inn på strendene i Antarktis sammen med de andre hvalrossene. Fettprosenten er omtrent den samme nå. Når jeg beveger meg, er det med den samme anstrengte klossetheten som hvalrossene. Etterhvert som jeg har blitt stinnere og stinnere og magefettet har stablet seg oppover i retning halsen i samme takt som dobbelthaka brer seg utover og velter nedover. Armene har nå blitt som to hvalrossflapser som stikker ut og hjelpesløst flagrer mens flesket buldrer rundt dem. Snart når jeg ikke munnen med armene. Snart blir skoåpningene mine helt runde, for fettansamlingene når snart anklene. Snart må jeg kjøpe talkum så jeg ikke blir sår mellom lårvalkene, som mopsene i nesefolden sin. Mannen min må sove i en annen seng, for jeg blir så omfangsrik at jeg ser ut som et bed-skirt av kjøtt når jeg legger meg, fettvalkene når ned i bakken på begge sider. Skjelvingene i flesket forplanter seg så brutalt når jeg velter meg i seng at det duver lett fram og tilbake ennå når jeg våkner om morgenen. Jeg må surres som en skinkestek for at magen ikke skal sope ned i bakken og bli full av gnagsår når jeg går, før jeg blir permanent sengeliggende og må ha spesialbygd seng på stua, foran tv'en, og mannen må sette en ekstra stender under gulvet for at det ikke skal bryte sammen under vekta av meg. Jeg blir uføretrygdet og så avhengig av junk at McDonalds etablerer avdeling i gata vår. 
Det blir trangt for de andre i familien og hunden forsvinner i et jafs når jeg i et svakt øyeblikk forveksler den med en hot dog. 

Æh. Jeg tror jeg få opp aktivitetsnivået og justere inn kostholdet litt- ASAP!

Det ble litt lite søvn sist natt. Mannen er på reise og jeg gjorde mitt beste for å sørge for at pappadalten anno 2011 fikk ei god natts søvn på tross av denne prøvelsen. Halv tolv våknet jeg likevel av lyden av smokk som treffer gulvet i 40 km/t. Det skulle gå tre timer med gåing, synging, argh'ing, bleieskift og plukking av pælma smokk før jeg kapitulerte og puttet ti-tolv havrefras i en kopp. 2011 humret høyt av glede, han følte nok både på gleden ved å få havrefras, gleden over å vinne og gleden over mitt midt-på-natta-tapertryne. 

I dag tidlig fikk jeg restituert svunnen tro på egen selvstendighet, også på motorfronten. Bilen var helt død. Det visste jeg forsåvidt allerede da jeg la meg, men forsøkte meg på å fortrenge det i håp om at det bare gikk over. Jeg kunne bare tatt den andre bilen, men på morgenkvisten ble dette rett og slett en greie for meg. En kognitiv leksjon i positivitet og selvoppbygging, et slag mot selvdestruktive tanker.

Jeg tror dessuten at min sønn, snart to år, ble ganske rakrygget da han observerte at moren hans håndterte remediene med stø hånd. Jeg syntes jeg så det glimtet til av beundring i hans babyblå øyne. Først batteriladeren, men det tok så lang tid at jeg gikk over til startkabler. Det slo meg at jeg syntes det var synd at bilene var parkert med snuten mot garasjen. Jeg skulle gjerne likt å få noen beundrende blikk fra naboene, kanskje en liten verbal anerkjennelse mens de hentet avisa. Jeg slo meg til ro med at det ville jeg nok ganske sikkert fått om de hadde sett meg. Hele veien tur-retur barnehagen koste jeg meg med tanken på meg selv som alt-mulig-mestrende kone, en slik som fikser bilen mens brøddeigen hever (og det var jo faktisk tilfelle, jeg satte en deig til kaldheving før jeg gikk ut. Jepp).
Tipper det skrytes heftig i barnehagen i dag.

Det var jo ikke nødvendig å stoppe der, tenkte jeg. Jeg syntes jeg så skyggen av en nabo i et vindu, så jeg tok like godt og plukket opp juletreet utenfor inngangsdøra, tok av juletrefoten og puttet det bak i bilen. 

Men det fikk være nok, best å gi seg før naboene får mindreverdighetskomplekser. Nå er jeg godt i gang med sengeteppe-rydding. Jeg sengeteppe-rydder når jeg tenker på Opplevelsen mitt Hjem skal være. Det inkluderer å ta en sorteringsrunde, hvilket er en smal sak når alle boder fortsatt er stappet fulle med assorterte flyttekasser fra IKEA. Det er en delt opplevelse å oppdage hvor mange man har av hver ting når man endelig får sortert alt. Lite ante jeg om at jeg ville få behov for en helt egen skuff til dukkebriller. For smått babytøy og tilbehør fyller snart tre store hyller i boden. Hjelmer er noe for seg. Sykkelhjelmer, hockeyhjelmer, skatehjelmer, alpinhjelmer. To voksne og tre barn. Det blir et hjelmvolum tilsvarende en liten container. 
Tenk at jeg har sju bed-skirts. Vi har jo ikke seng til det engang. En hel IKEA-kasse har vi brukt på å flytte dem fra gamlehuset til nyhuset. Jeg undrer meg på hvor mye mindre flyttelasset hadde vært om vi ikke tok med alt vi ikke trengte. Når jeg tenker på hvor mange turer jeg har kjørt med stappfull HiAce til gjenbrukstorget med ting jeg har kastet under disse raidene, tenker jeg at det må begynne å nærme seg det ene lastebillasset. Det er så skremmende. Så mye plass, så mye flyttejobb og så mye penger vi kunne spart på å hatt orden i ting tidligere. Så mye frustrasjon over ikke å finne ting, så mye kjefting.
Vi nærmer oss sengeteppet. For soverommet ryddes også, overmadrassen vaskes og gardinene danderes. Bilder henges opp, bilder rettes på og pynt plasseres på soverommet. Og sengeteppe legges på. Sengeteppet som stort sett ligger i skapet etter at jeg har sett meg lei på at det roter seg til og ikke legges på plass. Men tenk så hyggelig det er med sengeteppe, tenk på Opplevelsen det er å legge seg på et soverom med harmonisk innredning, hyggelige bilder fra gode tider, dempet belysning- og sengeteppe. Det blir nesten som på film, det. Filmer der gode ektepar legger seg i sin sengeteppeseng og leser en bok gjennom lesebrillene sine, hvor de kommuniserer og legger planer og løser opp i floker, før de kysser hverandre god natt og sover sin harmoniske søvn før de våkner til gjensidig respekt og felles mål i livet. Under sengeteppet. Som ikke har rotet seg til. Hvis de ikke har elsket, da er sengeteppet borte og sengeklærne balansert spunnet rundt dem. Jeg har aldri sett at de har tatt av sengeteppet. Det må være filmtriks. Vi har ikke filmtriks, vi er altfor virkelige. Men vi har sengeteppe, og det må være en bra start.

På tide å fortsette denne grepa dagen. Det kan jo tenkes at jeg til og med får ryddet unna sommerblomstene på trappa. 

Jeg snakker av og til med meg selv.  Helst når jeg har gjort noe, eller ikke gjort noe, jeg ikke burde. Eller burde. Det er sikkert noen som har tenkt på hvite frakker i rushtrafikken ut fra Trondheim noen ganger, når jeg har hatt utfordrende arbeidsdager. Jeg sitter ikke akkurat og skaller i rattet, men grimasene sier nok sitt er jeg redd, når jeg sitter på rødt lys og kjefter på meg selv. Doh!
Bedre meg enn dem, tenker vel familien hjemme.

Men så har du gode dager, med drive og fremoverlent holdning, da synger jeg i bilen. Slår takten på rattet og ser sikkert ikke noe som helst smartere ut enn når jeg sitter og river meg i håret og kjefter. Det har heldigvis ikke skjedd så ofte at jeg har hatt vinduet åpent og glemt det, for man må bruke volum når man skal synge skikkelig i bilen alene! 
Spørsmålet er: hvor kommer det uimotståelige behovet for å synge andrestemme fra? For det første kan jeg ikke å synge førstestemme rent engang. For det andre, tredje og fjerde har jeg ikke sangstemme. Jeg har såkalt relativt gehør, det ligger midt mellom absolutt gehør og absolutt ikke gehør (helt sant). Det gir meg sjelden topplassering i Sing Star og det holder meg unna mikrofonen på karaokebar. Men i bilen, alene, der må jeg synge. Andrestemme. Noen sanger er verre enn andre. Grevling i taket er verst. "Viiiiii har ikke ellediller eller krokofanter, men vi har en greeeeevling i taaaaaket". Umulig å synge vanlig, MÅ synge andrestemme! 

Med denne innsikten i den glade husmors abnormaliteter ønsker jeg leseren god helg. 

Bilde fra gagdonkey.com

Mens snøen gjør sitt beste for å gjemme alle tegn til varmere årstider, sitter jeg og kaffekoppen min og gjør det beste ut av denne torsdagen. En måned har gått av årets første måned (stating the obvious...) og på disse 31 dagene har min produksjon både i bedriften Hjem og i samfunnet nådd en historisk bunn. Året startet med omgangssyke på 2003, hvorpå den gikk sin seiersgang gjennom husstanden. På den siste januardagen er alle i husstanden omsider tilbake i hvert sitt virke, og selv mor kan skryte på seg å ha gjort "noe". Spisebordet er dekket av ti års forsømt fotoalbumvirksomhet. Jeg har kommet til en slags erkjennelse av at jeg er allergisk mot rot og uorganisert materie av alle slag. Derfor ser jeg fram til å ha samlet alt av familiens fotodokumentasjon fra 2002 til d.d. i albumer og kan knapt vente til jeg kan stå foran bokhylla og beskue resultatet. Ti år, tre barn, et titalls reiser, dåper og bryllup. Det blir mye dårlig samvittihet. Og mange album. 

Forfatterdrømmen lever. Jeg forstår så utrolig godt hvorfor det er et poeng å ha en landsens forfatterbule i Provence når man skal skrive. Det er skralt med kontinuitet å hente i å sitte ved kjøkkenbordet fra åtte til halv to. Denne siste måneden har jeg, med unntak av en gullmandag, uansett vært i en total blekkstille når det kommer til inspirasjon, noe både bloggen og bokmanuset mitt bærer preg av. 

Godt er det da å kunne finne fram svartbuksa og hvitblusen og kjøre avgårde på jobbintervju til en jobb som ikke bare virker som en måte å tjene penger på mandag-fredag, men mer som en tilværelse jeg kunne tenkt meg. Litt for mye kaffe på morgenkvisten må ta sin del av skylden for at jeg satt fremst på stolkanten i halvannen time- en halv time mer enn det som var satt av- og ikke greide å holde kjeft. Det er ulidelig plagsomt å være på et jobbintervju og kjenne at DETTE VIL JEG!!! og ikke bare kunne spikre avtalen der og da. Nestemann satt dessverre fortsatt på gangen og ventet da jeg gikk- jeg håpet han hadde gitt opp- og jeg satt og gikk gjennom hele intervjuet i min koffeinoverdoserte hjerne hele veien hjem. Alle ansiktsuttrykkene og alle mine hysteriske anfall av en slags latter, alle de overivrige nikkene og alle ansiktsuttrykkene en gang til. Da jeg nærmet meg hjemme begynte jeg å småkjefte på meg selv og slå meg i panna, og sånn satt jeg også da jeg passerte gårdsplassen. Forhåpentligvis var alle naboene på jobb og gikk glipp av at jeg måtte rygge tilbake og svinge inn til meg selv. 

Nå venter en ulidelig ventetid og ikke minst en ulidelig skuffelse om denne sjansen glipper. Som sagt, forfatterdrømmen lever, og jeg står i min ambisjon om å skrive bok i 2013. Men jeg trenger ikke være hjemme hver dag for det. Forfatterbule i Provence får jeg uansett ikke, det blir nok toppen en tur på Forbordsfjellet med bofsen. 

Kryss fingrene for meg. Og for at skrivesperren er over for denne gang.

Nå er det nok. Jeg er så lei. Orker ikke mer. Tanken på å fortsette virker uoverkommelig, utålelig og meningsløs.

Det blir nok rart å ikke være her, rart å stå på den andre siden og se inn på alle som fortsetter som før, helt upåvirket av mitt fravær.

Jeg har gjort meg så mange tanker om hvordan det vil føles, for meg og for de som blir igjen. Om og om igjen har jeg gått gjennom scenariet hvor jeg avslutter alt. Kort oppsummert tror jeg ingen vil legge så mye merke til det. Jeg er bare en av mange, et kryss på et skjema, et navn på en liste, en brøkdel av det hele. Men for meg, for meg betyr det en underlig slags frihet. Jeg befrir meg fra lenkene, fra forpliktelsene, fra alt jeg ikke vil vite.

Det er så enkelt. Legge litt vekt på fingeren idet alt er klar, og poff, så er man borte. Det krever litt forarbeid, jeg har brukt lang tid på det.

Det er vanskelig.

Jeg kutter bånd, men prøver å gjøre det i stillhet. Det er et helt liv, et slags liv, som må ryddes opp i.

Det skal bli så godt. Endelig.

Fred til å lese.
Skrive.
Tenke.
Undre.
Se.
Delta.
Være til stede.

Når du leser dette, er jeg borte.

Fra Facebook.

For meg har julen alltid vært en familiehøytid, først og fremst. En tid for ro og ettertanke. en tid da man samles igjen, møtes igjen og tenker på dem man ikke møtte igjen.

For meg er ikke julen enten religiøs eller sekulær, den er tid satt av til ettertanke og takknemlighet, og jeg tror det er derfor det ikke spiller så stor rolle om vi bruker stjerner, engler, griser eller trær. Symbolene blir på sett og vis tatt ut fra sin opprinnelse og julen blir et slags amnesti hvor deres kjernebetydning er medmenneskelighet og samhold, og så får alle selv legge til det man måtte ønske av betydninger.

Det er nok grunnen til at kirken fylles i julen også. Kirken blir et sted man kan ha det godt- sammen. Selv har jeg aldri gått i kirken julaften, men jeg kan gjerne gå på en kirkekonsert, eller for den del på en "Vårres jul"-konsert med Hans Rotmo, for å få julestemning. Det får jeg av begge deler! Men jeg kunne nok godt tenkt meg å gå i kirka på julaften, jeg har hørt det er fint. Jeg tror til og med jeg ville vært velkommen, selv om jeg er bare en skarve agnostiker.

Hvis det er sånn det henger da er det heller ingen vits i å krangle om hvem som "eier" julen, og heller bare puste dypt, senke skuldrene og nyte julefreden... alle? Sammen?

Dagens blogginnlegg har sitt utspring i min desperate leting etter inspirasjon til innredning av TV-kroken på stua. Jeg har kommet et stykke, men mangler belysning og de detaljene som gir sonen helhet og personlighet. Akkurat nå er det bare en ansamling møbler og en TV. Jeg er ikke det minste inspirert. Jeg er bare oppgitt, og har en god del surmaga oppstøt å dele ut i retning interiørbloggere over det ganske land. 

For interiørblogger må være riktig sted å begynne, tenkte jeg, og googlet "TV-krok". Og javisst, jeg fikk opp masse interiørblogger og fant fort ut at interiørbloggere tilsynelatende har som fellesnevner at de foretrekker PC-skjermen og anser TV'en for å være et nødvendig onde. Løsningen ser ut til å være å koseligfisere TV-kroken inntil det kvalmende, kanskje i håp om å trekke oppmerksomheten bort fra TV'en. Skal tro hvor mange som ser "Luksusfellen" med kredittkortbetalt "sesongens stæsj til flere tusen kroner innen en halv meters avstand fra TV'en.

Dette er et klassisk tilfelle av fornektelse av virkeligheten. TV'er anno 2012 ER digre, svarte og ensfargede. Jeg ser at de er en total mismatch med det feminine interiørmotebildet, og at den jevne interiørblogger ikke har en stil som henger sammen med flatskjermens maskuline ytre. Men hvis bare flere av dere kvinnelige interiørbloggere hadde gjort seg delaktige i hjemmets multimediarelaterte innkjøp, er jeg sikker på det ikke hadde tatt lang tid før den første drivved-varianten av Samsung Smart-TV hadde blitt lansert. Inntil da: innse at sånn er det ikke. 

Nå har jeg sett på sånn cirka en millard bilder av interiørbloggernes TV-kroker, og måtte ta pause. Det er overhengende fare for at jeg kaster opp hvis jeg ser en TV-krok til med hvite vegger, grå-beige sofa, dyremotivputer, bokstavfigurer i hyllene i enten "HOME"-, "LOVE"- eller forbokstavenetilmannenogbarna-kombinasjoner, pallebord, drivveddingser og hvite vegghyller. Er virkelig alle norske hjem sånn? Er det skambelagt å ikke ha det sånn hjemme? 

Bilde fra sofiesvilla.no

Interiørbloggere: hvor er originaliteten?? HVOR? Dere burde skamme dere, jeg blir flau på deres vegne av mangelen på egne ideer, dere sier UNIK og gjør KONFORM. Er dere blinde? Dere skriver at dere vil ha innslag av personlige ting, det skal gjerne være noe selvlaget, noe gjenbrukt og oppusset. Men kan ikke en eneste av dere gjøre noe ANNET enn å sette hjul under europaller? Og når dere går på bruktbutikk for å handle noe helt spesielt, er det virkelig kul umulig å ikke kjøpe noe som IKKE ser ut som en kopi av noe nytt med ferdigslitt look? Eller la være å pusse opp det så det ser ut som en kopi av det man finner på alle de andre bloggene? Det er jo åpenbart mange som har utrolig sans for hva som passer sammen og hva som blir harmonisk og i det hele tatt, det er mange som har fine stuer. Ja, for ingen kan jo si annet enn at det ser bra ut sett med 2012-øyne. Men de er jo helt LIKE! Det er jo ikke greit når dere har opprettet og lagt ned arbeid og tid i en interiørblogg. Interiørblogger skal være inspirerende. Dere er jo ikke mer interiørbloggere av å ta en handlerunde på IKEA, Skeidar og KID enn jeg er tegneserieskaper om jeg legger ut et bilde av et Donaldblad på bloggen min. Mangler dere guts? Eller har dere bare ordenssans og ingen kreativitet? Jeg tror mange av dere ikke er klar over hvor innmari i pengefella dere går. Ta den shabby chic-stilen som var helt super-in. Den henger jo fortsatt med, men nå med drivved-tvist. Alle som hadde shabby chic-stilen inne, kan nå skli over i den nye store trenden, men ikke uten å bruke noen tusen eller titusener på å røffe opp stua. 

Nå har ikke jeg det minste peiling på interiør. Jeg priser meg lykkelig over at jeg har en habil venninne som kan redde meg unna de største blemmene, hun er dyktig (og jeg anbefaler henne veldig gjerne til alle som trenger interiørhjelp... totalt subjektiv anbefaling som jeg ikke får betalt for å komme med btw). Jeg innrømmer gjerne at jeg mangler den evnen til å se for meg helheten inni hodet mitt og jeg aner ikke hva jeg skal anskaffe av dilleting, hvordan jeg skal plassere belysning eller noen ting. Så her er det egentlig bare å skyte tilbake for dere jeg oppfatter som mestere av kopiering, mer enn interiørtalenter. Give it to me!

Og gi meg gjerne noen tips om gode interiørblogger- jeg skal gi rause anbefalinger om jeg finner noen skatter!

Av og til viser språket seg å være upresist på grensen til det ubrukelige.

I Bulgaria har de et for oss ganske sært fenomen. Der rister de på hodet når de mener "ja", og de nikker når de mener "nei". Og det er for så vidt greit det, hvis man reiser til Bulgaria vel vitende om dette fenomenet, for det er så spesielt at man vil ganske sikkert huske det. Da jeg besøkte landet i 1997, var de vi møtte i butikker og restauranter tilsynelatende både bitre og infule i møte med nordmenn, det er uvisst om dette skyldes forutinntatthet overfor oss som folkegruppe eller om de oppfattet meg som et særlig usympatisk vesen. Uansett var det tydelig at de ikke gjorde noe som helst forsøk på å imøtekomme oss ved å legge om sitt kroppsspråk til vestlige former. Altså var risting på hodet lik ja, og nikking lik nei (de nikket for det meste). Ryddig! Men hva så når/hvis de en gang skulle endre holdning, og i sin innsats for å bli imøtekommende begynner å nikke til ja og riste på hodet til nei når turister kommer for å handle postkort og Big Mac? Forvirringen vil være total. Rister turisten på hodet fordi han mener nei, eller fordi han prøver å tilpasse seg lokale skikker og mener ja? Rister servitøren på hodet fordi han vet at der vi kommer fra betyr det nei, eller regner han med at vi har lest tips-sidene i Lonely Planet-guiden og tar det for et ja? Joda, vi har talespråk å hjelpe oss med, men i denne situasjonen vil man fort bli klar over i hvor stor grad man kommuniserer med kroppsspråk, og hvor universelt det som regel er. Det er ikke ofte man må være bevisst på å måtte oversette det til eget språk.

Dette kommer man borti på norsk også en gang i blant. Det er helt meningsløst upresist, og Norsk Språkråd burde snarest finne opp et nytt ord som erstatning for den ene betydningen av ordet "neste". Det er adjektivet jeg snakker om. Bokmålsordboka har følgende definisjon:

Den er bare forvirrende, og det ender som oftest i at man beskylder hverandre for ikke å fatte hva det betyr. Hvis du sier til meg at du kommer på neste torsdag og reiser igjen fredagen etter- når kommer du og hvor lenge skal du være? En dag? En dag og ei uke? Og kommer du førstkommende torsdag eller torsdagen etter? Selv mener jeg "torsdagen etter" når jeg sier "neste torsdag", med mindre jeg sier det på en fredag, da kan det hende jeg mener førstkommende. Det er meningsløst og kun egnet til forvirring, men det er ikke feil, ref. ordboka. Hvordan skulle det blitt om vi brukte "neste" i enten-eller-betydning i alle sammenhenger? "Når dere er ferdige med oppgave 2, går dere videre til neste". Kan jeg velge oppgave 3 eller 4? "Du får tilbake pengene neste måned." Får jeg dem om en eller to måneder? "Ta neste til høyre." Skal jeg ta første eller andre til høyre? "Neste uke skal vi snakke om andre verdenskrig." Bør jeg bli overrasket om jeg lærer om første verdenskrig uka etterpå og andre verdenskrig først to uker etterpå?

Hvorfor kan ikke "neste" bety "nærmest følgende, nærmeste i rekken, punktum? Sukk!